Når ett magisk møte endrer resten av livet


Milton Erickson har vært en av mine store forbilder helt siden jeg først hørte om han for drøyt 25 år siden. Med store øyne leste jeg om hans merkelige og kreative behandlingsmåter, hans evne til å hjelpe sine klienter og han fortsetter å inspirere og imponere meg. I dag har jeg lyst til fortelle om hvordan han håndterte en dypt deprimert kvinne etter et kort møte,  en historie ofte referert til som “The African Violet Queen of Milwaukee”.

En kveld ble Erickson oppringt av en kvinne som med skjelvende stemme snakket om at søsteren hennes var dypt deprimert, og at hun fryktet for livet hennes. Søsteren var en middelaldrende, kristen kvinne uten barn og hun bodde alene i et stort hus i Milwaukee. Hun hadde nok av penger i banken, men ingen glede i livet.

Det siste året hadde hun isolert hun seg mer og mer, og til og med husholdersken var nå bekymret for hva hun en dag kunne finne når hun kom på jobb.  Men, søsteren hadde nesten sluttet å snakke og ville ikke gå i terapi. Hun var blitt skeptisk til mennesker og gikk kun ett sted en gang en gang i uken;  til den lokale kirken.

Der satt hun helt stille på bakerste rad, mens hun lyttet til prestens ord og knuget hendene om bibelen. Uten å møte noens blikk klarte hun å komme seg mer eller mindre usett inn og ut av kirken, og ingen visste helt hvem hun var og hvor hun kom fra.

Hun var en av dem som gjorde alt hun kunne for ikke å bli sett, samtidig som hun trengte å bli sett mer enn noe annet.

Hun var en av dem som gjorde alt hun kunne for ikke å bli sett, samtidig som hun trengte å bli sett mer enn noe annet.

Så hvordan behandle en som ikke vil møte deg, en som ikke vil snakke, en som er skeptisk til mennesker generelt og en som bor i en helt annen by?

Dette trigget Erikson, og han takket ja til oppdraget.

Han tenkte endel på den deprimerte kvinnen, men forsto at han ikke ville kunne finne noen svar før han møtte henne, så en dag satte han seg i bilen og kjørte langt avgårde for å møte henne.  

Motvillig åpnet hun døren, men istedenfor å ville snakke om problemene hennes, sa han:  “Vis meg alle rommene i huset ditt, jeg vil se alt du fyller hjemmet ditt med” - og hun gjorde som han sa. Sakte vandret hun rundt og pekte på hvert rom, uten ord og uten å helt skjønne hva denne mannen kunne bistå med.

Etter en nøye gjennomgang av huset, sa Erickson takk for seg, tok på seg frakken og sa han hadde nok informasjon og skulle skrive ut en resept som han ville gi til husholdersken. Hun kunne ta seg av det praktiske, mente han. Så gikk han ut døren, og møtte aldri kvinnen igjen.  

Allikevel var dette møte nok, for han hadde lagt merke til noe spesielt, i en vinduspost..

I det ellers så triste og urørte hjemmet, stod det flere velpleide og blomstrende Saintpaulia. En tropisk og svært krevende blomst som trenger akkurat riktig mengde vann og lys, og akkurat passe fuktighet og temperatur.  Ingen lett blomst å holde liv i, og ennå vanskeligere er det å få den til å blomstre så kraftig, uten å pleie den svært godt.

Og det inspirerte han til skrive følgende på resepten:

Kjøp 200 pene blomsterpotter, god plantejord og gjødsel og start umiddelbart med følgende langsiktige prosjekt: 

Driv frem minst 200 av dine beste planter, bruk egne blader fra dine beste blomster, og la naturen gjøre resten. Ta godt vare på spirene og når de er store og blomstrende skal du gi dem bort til fremmede i kirken. Finn enhver anledning til å gi bort dine blomster, og gjør en personlig overlevering.

Gi til mennesker som har fått barn, som har giftet seg, som har en begravelse, som har bursdag, som skal konfirmeres, som er nyinnflyttet til byen, eller noe annet. Hva som helst, er bra nok. Bare let etter mennesker du kan gi bort dine selvdyrkende, vakre blomster til.

Han nevnte ikke et ord om depresjonen eller årsaken til den. Han hadde kun fullt fokus på den ene lille tingen hun faktisk hadde energi til å gjøre; stelle med disse skjøre blomstene og se livet spire og blomstre i vinduskarmen.  

saintpaulia .jpg

Han lette etter hennes unikhet og fant den i en vakker blomst i vinduet i det ellers så tomme og livløse huset.

Han så at hun klarte å holde liv i en skjør blomst, det var håp!

 

Og han tenkte at om hun får ennå flere blomster å ta vare på, ville hun ikke få tid til å være deprimert, og når hun opplever mestringen ved å drive frem liv i 200 blomsterpotter; vil livet hennes endre seg.  

Når hun i tillegg også skulle gi dem bort; en etter en, ville hun tvinges ut av huset og hjertet hennes ville leges, gjennom gode menneskemøter. Hennes vakre blomster ville gjøre andre glade, og fordi hun så menneskene; ville de se henne og for hver blomst hun ga bort - fikk hun mange venner og mye kjærlighet i retur.

Da hun døde drøyt 20 år etter, var kirken fylt til randen av gode venner og utallige blomster. Hennes hjerte ble åpnet mot verden da hun begynte å gi bort det hun var god på; blomster og omsorg.

Hennes liv fikk mening, etter et møte med en mann som så forbi hennes sykdom og heller lette etter det som ga henne en grunn til å ville leve videre.

Så enten du er terapeut eller bare et medmenneske, er det mye lærdom å hente her, og husk at når noen lever i mørket, hjelper det ikke å bare snakke om det tunge og mørke, hvorfor det oppsto, hvordan det føles eller kanskje i beste mening bare være enig i hvor vanskelig det er å gå seg vill og føle seg alene.  

Det er viktig det er å lete etter det sunne og friske også i en syk kropp eller et slitent sinn, og det er ganske lett når det blir en god vane. Et nytt tankesett der du er bevisst hva du ønsker å skape mer av i livet, ikke bare fokusere på hva du vil unngå.

Vil du tenne et lys for et menneske i nød, snakk om noe godt, noe de har mestret, noe de drømte om, noe de fremdeles får til og så små frø av håp. Vær tilstede og dytt dem vennlig i den retningen som gjør at de må ut av isolasjonen, ut i verden og delta i livet.  

Selv bittesmå skritt i riktig retning, er mye bedre enn å sitte i mørket alene og tro at det er alt livet er. Mitt håp med dette er at vi alle kan BRY OSS MER om våre medmennesker, og når det er mindre ensomhet i verden vil jeg utvilsomt ha mindre å gjøre på kontoret.  

Og det kan jeg leve godt med, for da kan jeg skrive isteden :) 

 

"Every person's map of the world is as unique as their thumbprint. There are no two people alike. No two people who understand the same sentence the same way. So in dealing with people, you try not to fit them to your concept of what they should be.…

"Every person's map of the world is as unique as their thumbprint. There are no two people alike. No two people who understand the same sentence the same way. So in dealing with people, you try not to fit them to your concept of what they should be." Milton Erickson