En barnesoldats smerte
- og et umulig valg
Av og til kommer det noen ungdommer inn døren, som overhode ikke vil snakke med meg. Noen er tvunget til det, andre er bestukket og noen kommer fordi andre forventer det av dem. De er skeptiske, avvisende, utprøvende og ofte stille.
Livet har vist dem at verden ikke er til stole på, mennesker svikter, sannheten gjør vondt, det er best å klare seg alene og det er tryggest å avvise andre før de avviser deg. Disse ungdommene har fått noen emosjonelle sår og mange arr de gjør sitt beste for å skjule.
Samtidig er det ofte med de mest avvisende og minst lærevillige at jeg får de dype og uforglemmelige samtalene Jeg gjenkjenner trekkene, og vet at selv om de er tøffe utad, finnes det et såret barn inni dem. Jeg valgte også den strategien en gang som ung, og vet at at bak masken skjuler det seg en som trenger mye tid og aksept for å i det hele tatt vurdere å gi tillit.
Kanskje kjenner du noen i denne kategorien? I så fall håper jeg at du kan la deg inspirere et lite utdrag fra boken som psykolog Sigurd Stubsjøen og jeg skriver: “Terapeutiske Samtaler for Miløjarbeide og Fosterforeldre” En bok for alle andre med hjerte for å hjelpe.
NB! Dette er en lang tekst. Så kun for de spesielt interesserte…
UTDRAG FRA BOKEN
Den store 19 åringen kom svært uvillig inn døren og slang seg ned på benken i hjørnet. “Jeg tar timen liggende jeg” sa han litt arrogant og snudde hodet vekk…
“Ok, er det lettere for deg å prate når du ligger da? Jeg har et teppe og en ekstra pute også jeg - om du vil ha det.” (overraskelsesmomentet og en forventning om at han ville prate, jeg brukte humor og anerkjente at han kunne bli liggende…)
Han satte seg brått opp, og så forvirret ut; “Blir du ikke sint? Skal du ikke hive meg ut? Uvitende avslørte han sin positive intensjon - han ville ut av rommet - og helst slippe dette møtet.
Jeg smilte og sa: “Nei hvorfor skal jeg det? Hvis du håper på å slippe unna - må du velge en annen strategi. Denne åpningsscenen din er ganske unik, så jeg er kjempenysgjerrig på hvem denne lange mannen er. Jeg vet jo ingenting om deg - annet enn at du kanskje ikke vil være her.”
(Her viser jeg at han er avslørt uten å bli emosjonell og forteller isteden at jeg er nysgjerrig på han og han føler seg litt spesiell)
"Har du ikke lest mappen min? Er du ikke forbedret???"“
Han forsøker å provosere meg igjen, er nedlatende i tonen og atferden, men han får fremdeles ingen emosjonell respons, bare et saklige svar:
“Nei, jeg har ikke lest den. Jeg foretrekker å møte personen for første gang - ansikt til ansikt, så er det opp til deg hva du vil fortelle. Jeg stoler nemlig ikke på andre menneskers vurdering. Jeg liker å gjøre opp min egen mening om deg - og så langt vet jeg at du ikke vil være her - at du liker å ligge - liker å provosere - er vant til å ta kontroll - er kanskje vant til at folk er litt redd deg og tror ikke du har møtt så mange hyggelige folk i livet ditt, ennå…” (Her verdsetter jeg en verdier personer med mange avvisende strategier ofte har; mistro og selvstendighet, og jeg trigger hans ego)
Han ble helt stille - men søkte blikket mitt, og jeg så det var en åpning så jeg fortsatte å prate mens jeg holdt øyekontakt og utfordret han. Jeg ville også vise hvem som var sjefen på dette kontoret, så jeg delte av min kunnskap og erfaring og snakket uten å tenke så mye:
“Også vet jeg ut i fra slik du ser ut nå - så er du ikke er vant til å bli snakket til på denne måten og jeg tror det er mange følelser inni deg akkurat nå - samt mange forvirrede tanker om hvor dette leder fordi du ikke vet helt hva jeg skal si eller gjøre videre. Og vet du hva..
Den forvirringen er bra for hjernen din og hver gang du føler deg litt forvirret - er du i ferd med å lære noe nytt og jeg kan mye rart om mennesker som du nok ville likt å vite
Og nå kan vi enten drive med gjetteleken og du sier ja og nei - eller jeg kan gjette helt fritt og gjøre feil antagelser og vi kaster bort både din og min tid..
Eller vurdere et tredje alternativ, men det er bare for de som er modige nok; vi kan ha en samtale om hvem du er og hvorfor du er den du er og sammen finne ut av hvem du kan bli. Du kan gjøre det sittende, stående eller liggende - men jeg tror du vil velge det rette…
Jeg ser det på blikket ditt. Du har en stahet som bare overlevere har, og jeg kan fortelle deg en ting før du eventuelt sovner på benken: Livet skal ikke bare handler om å overleve - men å leve. Leve godt.
Så hva velger du? “
aksept og håp
- skaper en emosjonell endring
Her valgte jeg en lang monolog - ganske intenst fordi jeg holdt øyekontakt hele tiden og skulle denne unge mannen respektere meg, måtte jeg skille meg ut og vise jeg ikke var redd han. Jeg måtte også vise at hadde kunnskap han kanskje var intecresert i å lære noe om.
Guttens armer som hadde vært i kors - hang nå ned langs med sidene. Han så 10 år yngre ut og han sa stille og litt nølende: “Ser du alt det?
“Ja - jeg ser det og mye mye mer. Og hvordan kjennes det å bli sett på den måten?”
Han trekk blikket og sa stille: “Veldig rart. Skummelt. Fint. Og jeg tar resten av timen sittende. Jeg vil lære hva du kan”
Han satte seg ned, fikk en kopp varm te å holde i og jeg poengterte igjen at jeg hadde hatt rett i min antagelse: Han var modig og han var i stand til å gjøre gode valg for seg selv. Så spurte jeg om han hadde pratet med mange andre før, siden han kom via barneverntjensten. Han sukket og sa:
“ Ja - mange, og ingen kan hjelpe. Hvordan kan fortiden blir bedre ved å snakke om den? De er noen teoretiske idioter. De hadde ikke overlevd det jeg har opplevd. “
Her vise han igjen en klassisk avvisende holdning: korte setninger og en svart/ hvit tankegang til det meste; alt eller ingenting, alle og ingen. Han trakk blikket og så ned i bakken. Han virket ukomfortabel, som han ville også gjemme seg bort og tviholdt på tekoppen.
“Er du redd koppen skal løpe i fra deg? “ sa jeg vennlig, og pekte på de hvite knokene hans. Han var ikke selv klar over hvor hardt han holdt i koppen, og ble overrasket over at jeg kunne spøke med dette, og nok en gang brukte jeg forvirring hans som en åpning:
“Jeg lurer veldig på hvordan du ble den du er. Hva har du lyst til å fortelle meg noe jeg ikke vet - noe som kanskje er litt utenfor komfortsonen din…?” Her pusher jeg han litt ekstra, og forventer han vil si noe, fordi jeg har sådd frø om at han er modig og at vi ikke skal kaste bort tiden på småprat.
Han rettet seg opp i stolen - satte i fra seg koppen så hardt at det skvulpet over, og stirret meg i øynene mens han lente seg forover og nærmest freste ut diss ordene:
“Jeg ble stjålet fra familien min som liten og ble barnesoldat. Da jeg var 8 år fikk jeg en revolver så tung at jeg måtte holde den i to hender. Den la jeg mot lillebroren min sitt hode og trakk av for å vise at jeg ar lojal. Holder det?”
Jeg holdt blikket og starte vennlig:
“HADDE DU NOE VALG?”
Og helt plutselig flommet øyene over og han reiste seg brått opp og skrek av full hals:
“Visst faen - man har alltid et valg! Og jeg burde ha skutt meg selv i stedet….” (merk at han bruker feil pronomen; man - for å distansere seg selv når den dårlige samvittigheten kommer ) Han travet rundt på gulvet og gestikulerte og bannet og jeg reiste meg opp og stilte meg ved siden av han:
“Har du noen gang tilgitt et menneske…”
“Ja et par ganger - og angret bittert etterpå. Men, jeg kan ikke tilgi meg selv dette. Jeg fortjener ikke å ha det bra. Jeg er en morder. Så hva synes du om meg nå? Fremdeles nysgjerrig ??? “
Han tok et skritt nærmere meg og stirret på meg med hatefulle øyne, et hjerte som gråt og en kropp som skrek: HOLD AVSTAND. Så da gjorde jeg det motsatte, fordi han trengte det.
Jeg tok i mot følelsene hans, kjente det han kjente, så han vennlig i øynene, la hodet forsiktig til høyre og berørte han lett på overarmen. Jeg velger å se på alle emosjonelle utbrudd som en gyllen mulighet til positive gjennombrudd. Dette var nå en maktkampen kunne ikke han vinne. Dette var et veiskille og jeg visste han studerte meg og min reaksjon som en hauk.
““You have power over your mind not outside events,
realise this and you will find strength.”
- Seneca -”
“Ja, jeg er faktisk nysgjerrig nå og ikke minst imponert over ærligheten din. Jeg er også rørt av din smerte og jeg skulle ønske du så det jeg så.. Kan ikke du sette deg ned igjen - mine 164 cm blir så veldig små i forhold til lengden din. Og prøv puste litt er du snill. Pust sammen med med og pust helt UT nå - for i dette rommet driver vi ikke med fordømmelse. Vi bare prater om ting som har skjedd, og jeg forteller hva jeg ser når du prater.”
Kroppens hans skalv og han svarte, litt mindre aggressivt: “Så hva ser du nå da?”
“Jeg ser en som har gjort så godt han har kunnet hele livet. En tøff, sint mann som også er ensom, trist og redd. En som skjuler dette bak store muskler, gode lunger og later som han driter i verden. Men jeg tror jeg han egentlig håper at verden skal like han og være glad i han - til tross for det han han gjort. Han tør ikke tro at noen kan like han, når de vet han har drept sin bror. Og derfor spør jeg igjen: Den lille 8 åringen som ble tatt av militæret - han hadde ikke mange muskler - han var omgitt av andre med våpen - han hadde ingen som veiledet han - ingen som passet på han - ingen som trøstet han og lot han være et barn… Hva hadde skjedd om du hadde sagt nei den gangen?
“Da hadde jeg blitt skutt på stedet. Jeg måtte skyte han for å bli med i gruppen.” svarte han kaldt, som han bare fremla et faktum. Men vi kan ikke la dem bruke så avvisende strategier, de kan ikke forbli i denne tilstanden - de må lære seg å få kontakt med følelsene og sette ord på dem.
Jeg lente meg forsiktig frem, tok hendene hans og strøk forsiktig over et par store arr og sa;
“Se på disse hendene, som en gang tilhørte et lite og uskyldig barn på 8 år.
Og svar helt ærlig nå:
Hadde den lille, redde gutten egentlig et valg?”
Han sluttet nesten å puste, kjempet hardt i mot tårene, men hele kroppen ristet. Jeg stilte samme spørsmålet igjen og igjen. Og han hvisket nesten uhørlig:
“Nei, han hadde ikke et valg - om han skulle leve videre… “
Han grep hardt rundt hånden min for, og jeg merket han var lydhør for mine ord:
“Det tror jeg du har helt rett i. Han hadde ikke et valg om han skulle leve selv, men hva slags liv fortjener han? Tror du guttungen du engang var, drømte om det livet du nå lever? Eller fortjener han noe bedre, fortjener han at du tar kontroll istedenfor å bare la deg styre det tragiske som skjedde da du var liten?
Han så opp igjen - mens tårene laget bekker i arrene hans og jeg fortsatte:
“Har ikke du vært sint lenge nok? Er det ikke på tide å bli venn med flere følelser?”
“Jeg kjenner masse - men vet ikke hva... Jeg blir så sliten av dette... Orker ikke mer nå….”
Han slo ned blikket jeg skjønte han trengte litt håp - og et lite pusterom, Så jeg begynte å snakke om noe helt annet. Jeg valgte å gi han en metafor fordi han fremdeles var svært mottakelig, og jeg ville ikke han skulle distansere seg til disse overveldende følelsene som han alltid hadde vært så godt til. Rolig fortsatte jeg:
“Visste du at når det går hull på en stor gammel verkebyll kan det stinke ganske ille…? Det er lett å ha lyst å trekke seg unna, men det er viktig å gjøre ferdig jobben og når den først er åpen, er det verste gjort. Etterpå må det renses godt med sterilt vann - eller tårer - det går for det samme….” Og siden det er billigere med tårer og han var student - anbefalte jeg at han slapp tårene til!
Han begynte å le mens han gråt og sa; “Jeg tror kanskje EN gråtekule holder?”
Og jeg svarte: “Da tror jeg du blir overrasket for dette kommer jeg nok til å snakke mer om. Jeg liker nemlig å skape en mening - spesielt når noe er meningsløst. Og det at din bror døde, er helt meningsløst med mindre du skaper en mening.
Hedre broren din nå ved å bli et menneske som velger å gjøre noe godt til tross for en jævlig start. Jobb med å skape håp og gjør verden litt bedre, fordi du lever nå. Hva tror du den lille guttungen hadde tenkt om en slik utgave av seg selv?”
Han begynte å gråte igjen, trakk ned luen og ville gjemme seg bort, så jeg tok nok en gang hendene hans og trakk han inn igjen:
“ Åpne øynene dine. Se på disse hendene. De er store - de har arr - de er sterke - de kan slå - de kan drepe - og de kan til og med gjøre verden litt bedre. Hva velger du? For som du selv sa: Man har alltid et valg
Den gangen valgte du å leve og nå må du velge HVORDAN du vil leve”
“Den gangen valgte du å leve og nå må du velge HVORDAN du vil leve”
De påfølgende timene med han ble usedvanlig fine og tilliten som kom på plass i løpet av de første 10 minuttene, var jeg nøye med å ikke bryte. Mye lovet jeg mange ganger å aldri fortelle noen, og det løftet har jeg holdt. En barnesoldat har mange hemmeligheter, men dette ga han meg tillatelse til å forteller verden.
Bak den lange kroppen med store arr, var en liten gutt som aldri hadde blitt sett eller elsket ubetinget. Og de påfølgende timene snakket vi mye om hvordan han kunne begynne å bli glad i seg selv ved å se på sin unge utgave og gjøre noe godt for han. Gi den guttungen han en gang var, et godt liv gjennom å ta gode valg hver eneste dag. Skape mening av noe meningsløst og han kjøpte tanken om gjøre verden litt bedre.
Det er ikke ofte vi møter så provoserende ungdom, men vi møter mange som avviser og istedenfor at du skal tvinge dem til å høre på deg, må du være trygg nok og tøff nok til å ta ledelsen og vise dem noe som gjør at de begynner å stille spørsmål. La de bli nysgjerrige på hva du ser og oppfatter, hva du tror og tenker.
Og tanken om at tillit tar mange år å bygge opp, har vi sett alltid ikke stemmer. Tillit tar ofte tid, det er riktig, men om du virkelig ser mennesket som sitter foran deg; om du selv tør å være åpen og genuint interessert i hvem og hva de er - kan tillit komme fortere enn du tror er mulig.
Når du ser mennesket bak adferden, berører du hjertet. Og da får du magiske menneskemøter.
Så enkelt er det.
