Noen tanker om metal søppel-håndtering
og litt ansvarliggjøring….
De fleste hjem har en rutine på hvordan de skal håndtere søppel. Noen mennesker kildesorterer godt, og tar ut søppelet regelmessig. Når posen er full, knytes den igjen og tas med ut til søppelkassen.
Andre har kanskje et system der posen blir stående ved døren og førstemann ut tar ansvar for å kaste den. Også er det andre som har gode argumenter for å samle opp mange poser, dytte dem opp i hjørnet over noen dager, og håper at noen tar de med seg. De orker ikke selv.
Det finnes de som skammer seg over innholdet, og ikke vil vise andre hva og hvor mye de har produsert, de gjemmer bort posene og sniker seg ubemerket ut i natten. Og til slutt er det de som lar søppelet stå så lenge at nytt liv skapes i posene, og lukten legger seg som et tungt teppe over resten av huset. Og dette gjelder både fysisk og mentalt søppel. Alle har sine vaner, og mitt spørsmål til deg er;
Hva er din strategi? Fungerer det systemet du bruker? Er det effektivt og bra?
For nok en gang ser jeg likheter mellom det ytre og det indre livet, og jeg har lyst til å trekke en parallell til det mentale og emosjonelle søppelet vi selv produserer.
For det gjør vi alle sammen, hver dag.
EN KREATIV HJERNE KAN SKAPE MYE KAOS I LØPET AV EN DAG
Det er helt naturlig å tenke noen "søppel-tanker" eller få noen "søppel-følelser" av og til, for livet skjer og vi mennesker reagerer. Livet er ikke alltid rettferdig eller behagelig, det er fullt av krav, forventinger, tidspress. ansvar og mange begrensinger. Alt det gode livet tilbyr, dropper vi å snakke om akkurat denne gangen :)
Spørsmålet blir da: hva gjør du av dette daglige mentale og emosjonelle søppelet?
De vonde tankene, den dårlige selvfølelsen, den manglende gjennomføringsevnen, den svikende viljestyrken, den tvilende holdningen, den tunge følelsen, den oppjagede stemningen, den dårlige samvittigheten.... Hvordan kvitter du deg med dette?
Kjenner du igjen
- DITT EGET SØPPEL?
Anerkjenner du at dette faktisk ER søppel, eller tror du at du må studere det nærmere og ta det seriøst? Plukker du kanskje opp andres søppel, og løper etter dem og påpeker hvordan de forsøpler miljøet? Skammer du deg over søppelet du selv produsere? Finner du måter å skjule det på, og dekker over det så godt du kan? Kanskje du har behov for å gå gjennom alt søppelet du har produsert i løpet av dagen, forstå hvor det kom fra og snakke om det?
Eller er du av dem som kommer hjem og kaster alt ditt søppel fra dagen på bordet, og gjør livet kaotisk og rotete for andre? Kanskje er du overveldet og oppgitt over mengden du produserer, når du egentlig vet bedre?
Det er ikke alltid så lett å se hvordan vi selv håndterer vårt eget mentale søppel, så snakk med noen som kjenner deg godt! Spør dem hvordan du blir når hodet ditt er fullt av søppel, og finn ut hva de ser at du gjør du med det. Kanskje de ser noe du ikke vet om deg selv, ennå. Og det bringer meg over til en historie fra vår egen stue for noen år siden..
Den ene sønnen til Sigurd hadde en uvane, han plukket og rev opp alt, alltid.
Han rev av papiret på flasker, rev opp aviser og reklame og det var lett å se hvor han hadde sittet, for når alt var opprevet, reiste han seg opp og gikk til neste rom. Vi ba han om å slutte, rydde opp etter seg, men så var det jammen på´n igjen neste dag. Han så ikke det vi så, inntil jeg en dag tok et bilde av han; der han smilende satt under en haug med papir - og rev iherdig.
Først når han så bildet av seg selv, når han så det vi så; først da forsto han det selv og tok ansvar for å slutte. Han hadde bare en uvane han ikke var klar over, og han kunne ikke slutte for han ble bevisst. Men, la oss ta dette litt lenger....
For i et hjem, i relasjoner til familie og venner så vet vi at det av og til blir litt kaos og søppel. Vi rydder opp etter oss selv, av og til rydder vi etter andre og innimellom rydder de opp etter oss. Dette gjøres helt automatisk og om ale parter rydder omtrent like mye, er omtrent like tolerante til hverandres kaos; blir det sjelden et problem.
Det er først når det blir en skjevfordeling at vi reagerer. Om den ene alltid må ta ansvar, og kanskje ikke heller blir satt pris må - da hoper det seg opp mye mentalt søppel. Og helheten lider.
SÅ IGJEN TILBAKE TIL MITT SPØRSMÅL…
Hva gjør du med dine tanker og følelser som forsøpler livet?
Hva slag rolle har du hjemme og i venneflokken; er du den som lager kaos eller er du en som rydder mye og ofte? Blir du belønnet for det? Akspeterer du dagen slik den har vært og tar ansvar for eget søppel? Bruker du tid på å skjule søppelet for andre, eller har du noe skulle skulle kvittet deg med, men ikke tør se på? Kanskje sitter du og venter på at noen skal komme å hjelpe deg?
Se på ditt eget mønster og vær ærlig med deg selv.
Er du fornøyd med din mentale avfallshåndtering er jeg glad på dine vegne, og fortell meg gjerne om din strategi!
Er du ikke helt fornøyd - har jeg lyst til å tipse deg om et kurs Sigurd og jeg vi holder til høsten... På det kurset kvitter vi oss med gammelt skot, brenner det opp i trygge former og lager diamanter av asken som blir lagt under press...
Kanskje sees vi der, og inntil videre:
Husk å ta ansvar for ditt eget søppel
- før du irriterer deg over andres...
Da blir det en god dag for både deg og andre!