Av og til møter jeg mennesker som får en usedvanlig rask forbedring fordi de får en dyp innsikt som endrer livet deres umiddelbart. Forleden dag ble jeg inspirert av en klient som ønsket jeg skulle dele noe av samtalen vår med flere,
Så her kommer nok et glimt fra verdens beste jobb!
Den middelaldrende mannen hadde hatt alvorlig angst i over 10 år, og hele livet hans var endret på grunn av dette. I perioder klarte han ikke engang å gå ut døren og den en gang så lysnede karrieren fikk en bråstopp da han ikke klarte å snakke med mer enn en person av gangen. Han sluttet å åpne konvolutter og fikk inkassokrav, til tross for en bra økonomi og hans strageti var å stikket hodet i sanden når noe var ubehagelig.
Dette førte igjen til at hans kone en dag fikk nok av å leve med hans begrensinger og hun tok med seg to barn som han kun så to ettermiddager i måneden. Selv om han elsket dem, var frykten for å skade dem større, så det var alt han klarte. Livet hans var alt annet enn godt og etter at han ble gjenganger på NAV, begynte han for alvor å vurdere om livet var lett å leve. Han var full av skam og fremfor alt; angst.
Denne dagen kom han inn med tunge skritt, sank ned i stolen, stirret ned i gulvet og sa:
"Angsten følger meg overalt,
uansett hvor jeg drar, er den med."
Han så helt knust ut og jeg lot han få ut litt frustrasjon, før jeg forsiktig sa:
" Men, om ditt faste reisefølge er angst - er det kanskje på tide å bli venn med den?"
Han sperret opp øyene, kastet seg bakover og hevet stemmen:
"BLI VENN MED DEN?? Jeg hater angsten - den har ødelagt alt for meg!
Den hindrer meg i å leve et normalt liv. Jeg kan ikke engang handle når jeg er sulten, eller følge opp barna mine slik jeg vil. Jeg har mistet jobben og har bruker opp alle sparepengene mine på behandlinger...
Hva faen er det du snakker om ??"
Og dette ble et flott utgangspunkt for resten av timen! Det var høy temperatur, noen ville og utradisjonelle ideer, lekenhet, mange tårer og mye latter og timen ble så bra at vi ble enige om at dette bør flere prøve! For vi har alle noe ubehagelige ting vi med lære oss å leve med...
Ditt faste reisefølge ditt er kanskje noe annet enn angst, kanskje det er sorg, depresjon, kronisk smerte, stress, vonde minner, søvnløse netter, tvangstanker eller noe helt annet du opplever som negativt og gjerne skulle vært foruten...
Og hva slags forhold har du egentlig på dette? Forbanner du reisefølge ditt? Later som det ikke er der og snur ryggen til det? Bruker du energi på å bortforklare dette for deg selv og andre? Kanskje bruker du humor for å ufarliggjøre det, eller har det tatt over styringen helt, har du blitt det du ønsker å unngå?
Uansett hva slags strategi du har brukt før, er det bare er spørsmål som er viktig:
Fungerer det du gjør? Lever du godt med det? Og om svaret er ja - har jeg lyst til å høre om din strategi - og om svaret er nei - vil du ha glede av å lese videre.
For om vi ser på vårt faste reisefølge som en potensiell venn, kan vi legge en plan for å bli venn med den. Alle våre venner var engang ukjente, inntil vi valgte å gi dem en sjanse.
Da blir spørsmålet:
Hvordan bli venn
med en ukjent?
La oss gjøre det enkelt:
Det aller første er å snu deg mot den ukjente, anerkjenne dens eksistens og smile. Så er er lurt å være litt vennlig og nysgjerrig innstilt, ta initiativ og stille spørsmål, og gjerne følge opp med flere spørsmål når du ikke får svar og så kommer samtalen i gang. Etterhvert som dere prater og lytte til hverandre, vil flere likheter dukke opp og det vil kjennes trygt og godt.
Over tid vil dere kjenne til hverandres hemmeligheter og drømmer, og om vennskapet er solid vil det være nok raushet og forståelse til å la ting passere uten å lage drama ut av det. Dere vil godta hverandre slik dere er, og vennskapet blir helt uproblematisk når dere til og med kan godta hverandres ulikheter..
Og akkurat det samme kan du gjøre med det du ikke ønsker å ha i livet!
Behandle det ukjente og skremmende - som en potensiell venn.
Hva ville skje om du anerkjente angsten, snudde deg mot den, var vennlig og forsiktig i din tilnærming og nysgjerrig på hva den skjulte. Hva tenkte den om livet og fremtiden, siden den var så redd? Hva om du tålmodig fulgte etter når den gjemte seg og ikke ville snakke, hva om du satte deg rolig ned og lyttet til det den ville si…
Angsten er kanskje litt sjenert og uvant med din vennlighet? Kanskje må du lokke den ut, overbevise den at du har kontroll og fortelle at to er sterkere enn en; skape en vi-følelse?
Så kan du jo fortelle at den godt kan være med deg ut, men det er dine regler som gjelder. Det er din kropp og ditt liv, og den kan ikke bestemme når og hvor du skal gå.
Men den kan få være med - om den følger noen regler.
“The difference between a helping hand and an outstretched palm is a twist of the wrist.”
Laurence Leamer
Vi snakket videre om hvordan angsen som alltid var der - hadde en positiv intensjon. Hvordan den hele tiden forsøkte å hindre han i å utsette seg selv for fare, ubehag og potensielt flaue situasjoner.
Angsten hans tenkte at mannen hadde det tryggest i leiligheten, bak tunge mørke gardiner; der ingen kunne avsløre hans miserable liv. Mannen skammet seg ofte og grudde seg til mye,
og Angsten svarte:
“Jeg skal passe på deg, jeg skal hindre deg i å gå ut og utsette deg for mer fare. Bil her hos meg, bestill mat på døren, ikke ta telefonen eller åpne konvolutter. Bare slik kan du være trygg. Bli her under dynen og la livet gå over…”
Min påstand er at vi ikke har noen tanker eller følelser som “saboterer oss.”
Våre tvil og begrensinger vil oss vel, men de har ikke helt bilde over konsekvensene. Det er mange som kaller dette en indre sabotører, men liker jeg å kalle et umodent og emosjonelt barn, som har misforstått rollen sin.
Det vil hjelpe, og foreslår derfor å gjemme seg bort, lyve, late som om ting er bedre, bli emosjonell, eller den skaper drama for å bli sett. Felles for alle dise strategiene er at de er umodne og korttenkte.
Og heng med litt til…
Husk at disse tankene og følelsene kun en liten del av deg!
Og denne umodne delen av deg trenger at DU anerkjenner den, trøster og tar styringen. Å tro på denne delen, som ikke har oversikt er farlig.
Det å la den emsjonelt ustabile stå ved roret på ditt skip, er dumt. Du vil mest sannsynlig havne et helt annet stede enn du håpet, og må regne med mye brannslukking underveis.
Da mannen gikk ut var han full av aha-opplevelser, mange spørsmål og mye håp og et par dager etter fikk jeg en lang mail der han fortalte om hans nye og svært personlige tilnæring til angsten. Han tatt seg god tid, og brukt en hel natt der han skrevet til Angsten.
Han hadde fått i gang en dialog og blitt kjent med den på en helt annen måte. En gammel bok tok i mot tankene og følelsene hans, og der satt han til morgenlyset traff han og han sa han kjente seg tom og glad, sliten og sterk, liten og stor på en gang. Han var rett og slett et helere menneske etter dette og mer i balanse enn på mange år.
Han og Angsten hadde blitt venner, men han hadde nå overtatt kontrollen fordi han nå skjønte at Angsten ikke satt på hele sannheten; den så kun en liten del av sannheten. Og siden dette er en svært intelligent og kreativ mann, lot han seg ikke stoppe av at det gikk litt tregt til og begynne med.
Han hadde til og med fått litt respekt for Angsten, “en striere, mer utholdende og lojal venn hadde han sjelden hatt” og han ble enig om å ta med denne vennen ut i verden; anerkjenne at angsten var redd og urolig og trygge den, slik han ville trygget et barn.
Angsten var ikke lenger en fiende, det var blitt en venn som trengte hans hjelp.
4 dager senere sende han meg en video, fra en skoleforestilling der han satt langt fremme og smilte til sine barn - mens han klappet med en hånd på sekken som stod i fanget hans. Inni sekken lå angsten; hans faste følgesvenn, men det var det ingen som så.
Den var blitt med på tur, litt redd og usikker, men:
Angsten valgte å lyttet til og stole på han, fordi mannen hadde startet med å lytte til den.
Og dette skjedde kun
fordi jeg hadde våget å gå videre på et spørsmål som trigget mye sinne og litt nysgjerrighet i han..
Han våknet!
Opp gjennom årene har jeg sett mange ganger at det å kjempe imot noe, enten det er angst, uro, stress, urettferdighet, smerte eller tiden - så fungerer det sjelden.
Kjemp for det det vil ha mer av og la resten ligge. Kjemp for å komme deg ut, til tross for vanskeligheter. Kjemp for å bli venn med det du må leve med. Kjemp for et godt liv, gitt de betingelsene du har.
Forhold deg til fakta og bruk en vennlig og løsningsorientert tilnærming, for som en klok kvinne sa:
"Hvis du kjemper mot livet - vil du alltid tape"
Og jo fortere vi forholder oss til fakta, anerkjenner at vi alle har fått noen gode og dårlige kort - desto lettere er det å vinne i livet.
Når du blir venn de dårlige kortene,
øker vinnersjansene.
LYKKE TIL!