Hver uke møter jeg mange mennesker som har det vondt. Jeg møter dem når de står i vanskelig valg, når energien og håpet er borte, når de er redde og forvirret, når de ikke orker å leve lenger eller når de kjemper en desperat kamp for å leve.
Jeg hører sjelden noe fra dem når ting går bra, og derfor har det blitt ekstremt viktig for meg å klare å legge fra meg jobben, når jeg går hjem. Jeg kan ikke tenke på all lidelsen på fritiden.
Og det klarer jeg, nesten alltid.
Men, det er noen som berører hjerte mitt litt mer enn andre.
Enkelte kryper inn i hjertet mitt og vekker meg når jeg sover. Så da står jeg opp, og skriver om dem. Under følger en fiktiv historie - en sammenblanding av tre unge personer jeg ikke klarte å legge fra meg. Tre jenter som har kommet til meg, etter arbeidstid..
Helt uprofesjonelt og helt riktig…
For av og til skal terapeuten bare være et menneske.
En altfor voksen liten jente
I forrige uke møtte jeg henne igjen. Ikke mye hadde endret seg. Livet hennes var fremdeles tungt, trist og ensomt. Hun kunne ikke fortelle noen om hva hun egentlig tenkte på, og alle løgnene hun hadde bygget livet sitt rundt, måtte ikke avsløres. Det ville være for dramatisk for alle rundt henne.
Den skjøre grunnmuren av løgner og smertefulle opplevelser var alt hun hadde å bygge videre på, trodde hun. Hun var bitt et offer for egne feil, livets urettferdighet og andres ignoranse. Hun falt mellom alle stoler i et system som skulle passe på henne og hun så ingen vei ut lenger.
Hun satt alltid ytterst på stolen. Tok aldri av seg jekken og så mer på hendene sine enn på meg. Neglene var oppspist og neglebåndet opprevet. De tynne fingrene var blåhvite og ansiket var tungt sminket. Hun så eldre ut enn det hun var for kundene hennes var skeptiske til mindreåringe.
Hun var 14 år og 6 måneder, og en erfaren hore som skrøt av hvordan hun kunne lure “de gamle grisene” som hun kalte dem.
Fortiden hennes var en endeløs rekke av svik, slag, overgrep og isolasjon. Hun hadde løst dette ved å ikke stole på verden, spesielt ikke menn for alle hadde en skjult agenda. Alle ville ha noe av henne; kroppen hennes, tiden hennes, pengene hennes, smilet hennes og løgnene hennes.
Ingen ville gi henne noe uten å forvente noe annet tilbake, og det mente hun å ha bevis for.
Det var tryggest å bare stole på seg selv
Bak all sminken var hun vakker.
Den spinkle kroppen ristet og jeg så at hun ikke klarte å henge med på hva jeg sa. Jeg hadde prøvd ting som hadde fungert med henne før: ren logikk, humor, rollespill, se ting fra flere perspektiver, tenke på nye måter, roe ned sinnet, normalisering, aksept, hypnose, mange konkrete forslag og gode spørsmål, metaperspektiv, og tiltaksmøter med saksbehandler i barnevernet. Jeg hadde prøvd det meste og ofte kommet gjennom muren hennes, men i dag var det helt lukket.
Jeg ville så gjerne få henne til å skjønne:
- at hun ikke behøvde å være et offer - at hun kunne velge hvordan hun tenkte om de tankene - at hun måtte kjempe for seg selv og klare å si nei til mennesker som ikke var bra for henne - at hun var verdifull og at det hun opplevde nå, ville en dag være bak henne - at hun bare kunne si ja til seg selv. ved å si nei til de andre som ville utnytte henne - at andres ondskap ikke behøve å bli hennes sannhet
Ingenting hjalp.
Alt jeg gjorde og sa ble tatt i mot av et tomt blikk, samtidig som hun lente seg litt forover og så ut som hun nesten ville si noe. Munnen åpnet seg, og ut kom bare et sukk mens hun ristet på hodet.
Jeg pratet forsiktig, masserte henne litt på skuldrene og tørket vekk noen tårer fra kinnet. Jeg fikk noen få svar, og selv om timen var slutt for lenge siden, gjorde hun ingen tegn til å ville gå. Hun holdt seg nesten fast i stolen og jeg spurte: “Har du noe mer på hjertet før vi avslutte?”
Hun tok frem mobilen fra lommen og viste meg et bilde:
Og jeg kjente at av og til er ord helt unødvendig.
Innimellom er det de gode, lange og helt uprofesjonelle klemmene - fra et menneskehjerte til annet - som er den beste hjelpen.
Den klemmen er en av de lengste og beste jeg noen gang har gitt og fått.
Og den var livsviktig.
Av og til skal vi bry oss litt ekstra, bruke litt mer tid og bare være tilstede - som et menneske som lytter og forstår - uten nødvendigvis å skulle løse problemet. For det er ikke alle problemer som kan løses med en gang. Av og til holder det å si at smerten de føler i øyeblikket, ikke skal vare for alltid.
Tiden er en venn for de aller fleste, og ting endrer seg.
DU TRENGER IKKE Å
VÆRE UTDANNET TERAPEUT
FOR Å SE OM NOEN TRENGER EN KLEM.
Det er flere enn du tror…
Så se deg rundt, legg merke til de som kanskje trenger en ekstra god klem i dag. Jeg vet vi er begrenset av Corona - men finn en og gi ekstra mye til den ene. Ikke bare i dag, men hver dag. Det er handling din over tid som teller.
Og hvem trenger en klem?
Det er gjerne de som ikke tar så mye plass. De som prøver å være usynlige, de som ikke vil være en byrde, de som skammer seg, de som har sviktet seg selv eller noen andre, de som ikke møter blikket ditt, de som virker frustrerte, de som sliter med smerter, de som stille tar på seg for mye ansvar, de som føler seg underlegne, de som er er frustrerte, de som er redde for å ikke være bra nok og mange, mange flere.
Du ser det i blikket deres. Et stille rop om å bli sett og akseptert, og når du gjør noe med hva du ser - kan du redde liv. Det å være uprofesjonell er av og til det eneste riktige.
Om du klemmer litt mer på menneskene rundt deg, og tar ansvar for selv å be om en klem når du trenger det; får jeg mindre å gjøre på jobben.
Det er mitt ønske for denne høsten…
smerten blir mindre etterhvert
VÆR TILSTEDE OG KLEM MYE OG LENGE