Et tilsynelatende ubetydelig øyeblikk da jeg var 6 år, ble avgjørende i mitt liv.
En vennlig sjel fortalte meg noe som skulle forme meg i dypet, og klargjøre meg for alle utfordringene som ventet. Dette møte hjelp meg å takle sorg, smerte, svik og skuffelser som skulle komme senere. Ingenting ble umulig da jeg skjønte hvordan jeg kunne å bygge emosjonelle muskler. Og alt startet med at et menneske så meg, og dyttet meg i riktig retning.
Kanskje kan du være denne viktige personen for noen i dag?
Det kreves bare at du ser en som trenger deg
Jeg gikk med raske skritt hjem fra barnehagen. Det var mai, solen varmen og jeg hadde akkurat fylt 6 år og følte meg stor. Livet var fint, inntil jeg plutselig så jeg moren min henge ut av vinduet 4 etasje i den gamle bygården. Den blomstrete kjolen lekte en lang meter utenfor vinduet, og det så ut som hun svevde fritt i vinden…
Jeg bråstoppet, holdt pusten, slo ned blikket og oppdaget en sprekk i asfalten. Tuppen på skoen min hadde stoppen akkurat 1 cm foran sprekken, og i det øyeblikket ble denne sprekken en avgrunn:
et skille
MELLOM LIV OG DØD
Jeg var helt overbevist om at hvis jeg tråkket på den, ville mamma falle ned. Jeg ville se henne dø, og det ville være min skyld.
Frykten var så overveldene at jeg frøs til is.
Men plutselig kjente jeg en varm hånd på skulderen min, og vennlig kvinnestemme spurte;
“Hva er galt lille venn?” Uten å se opp, pekte jeg på den vågale vindusvaskeren og hvisket;
“Mamma faller ned, hvis jeg tråkker feil”
Jeg vet fremdeles ikke hvem hun var. Men, jeg vet hun gjorde alt riktig da hun strøk meg over håret, tok meg i hånden og sa;
“Den moren din er jammen modig. Ikke mange hadde turt å gjøre det hun gjør. Og siden du er datteren hennes, er jeg sikker på at du også er modig. Skal vi vise henne hvor modig du er?”
Hun ga meg ikke mye tid til å tenke meg om, men tok hånden min og sa:
“Kom, nå stiller vi oss på streken, også puster vi sammen. Helt til mamman din er ferdig med å vaske vinduene.”
Ett steg frem, og der sto jeg, på selve avgrunnen, og tviholdt i hånden til en jeg bare vil omtale som en engel. Jeg kunne se hjertet mitt slå under blusen, og minuttene sneglet seg avgårde.
Helt stille sto vi sammen og pustet i takt og så hvordan mamma danset lett og uredd, ytterst på vinduskarmen mens hun holdt seg fast i en arm og vasket med den andre. Da hun var ferdig, snudde seg og så meg, langt der nede. Hun smilte og vinket med kluten, før hun hoppet inn i leiligheten...
Hun hadde overlevd at jeg tråkket på streken
Jeg slapp hånden til den fremmede og løp fortere enn noen gang har gjort. Bortover gaten, inn den store, tunge porten, og opp de 4 etasjene. Jeg hadde sikkert tråkket på hundrevis av sprekker.
Men mamma levde allikvel!!
Hadde ikke denne kloke, ukjente kvinnen gjort det hun gjorde denne vårdagen, kunne jeg lett ha endt opp med ganske tunge tvangstanker.. Til tross for at jeg var liten, hadde jeg allerede mistet mange jeg var glad i. Jeg klarte ikke tanken på å miste flere, og fikk en litt for kreativ ide om å unngå å tråkke på noen streker… Jeg var jeg villig til å gjøre det, og mye annet for å unngå sorgens smerte.
Dessverre skulle jeg ende opp med å miste mange flere de neste årene, og på et tidspunkt trodde jeg også at alle jeg var glad i, ville dø fordi jeg var glad i dem. Men, på samme måte som jeg hadde fått hjelp til å være modig som 6 åring, så minnet jeg meg selv om å være modig, nesten hver dag. Jeg husket hun sa jeg var datter av en modig dame, og jeg ville så gjerne gjøre foreldrene mine stolte. Vise at jeg kunne klare meg, på tross av det som skjedde.
Dessuten hadde jeg med meg en grunnleggende tro på at det skulle komme noe godt ut av alt det som skjedde. Jeg hadde lært at det var enten var en mening med det som skjedde, eller at jeg var sterk nok til å skape en mening av det meningsløse. Den troen har aldri sviktet meg.
Så derfor fortsatte jeg å tråkke på sprekker og avviste alle tanker som dukket opp, som var basert på en frykt for fremtiden. De kom bare når jeg var svært sliten eller stresset, eller når jeg ikke hadde kontroll. Som da jeg var en fattig student i England på 80tallet…
En kveld med for altfor lite søvn, litt for lite tid og litt for mange eksamener, oppdaget jeg at en tvangstanke kom på besøk, igjen. Den sa at jeg burde legge kammen og hårbørsten på en spesiell måte, for å klare eksamen dagen etter.
Men, i stedet for å legge de slik tanken foreslo, møtte jeg blikket til en uredd jente i speilet og sa;
“Er du modig nok til å legge de feil?
Er du villig til å stå i ubehaget?
Er du mer en frykten din ?”
Jeg kunne svare et ubetinget ja på alt dette, og rotet til badet litt ekstra før jeg la meg, og sov godt fordi jeg visste at jeg kunne velge! Jeg hadde vunnet nok en gang. Jeg hadde mestret dette lett og pustet ut - og fikk en god karakter på eksamen dagen etter.
Etter å ha jobbet med klienter i langt over 30 år - vet jeg dag vet jeg at uansett hvilke tanker som kommer inn i hodet mitt, kan jeg alltid velge hvilke jeg tenker videre på og hvilke jeg tror på. Jeg har mestret det selv - og jeg har lært det det bort med stort hell. Alle kan få til dette!
Og jeg må ofte le av de rare og kreative tankene som fremdeles kan dukke opp, og som forsvinner like fort. Som tanken på at det blir en bra dag om jeg får bare grønne lys på vei til jobben, eller at saldoen på kontoen er bra hvis nummeret fra kodebrikken ender på et tall jeg liker!
Jeg ler av dette fordi jeg vet at uansett hva som venter meg på jobben, så skal og vil jeg skape en bra dag. Og uansett hva saldoen min er, så kan jeg takle det ved å jobbe mer eller bruke mindre penger. Jeg husker at jeg bestemmer - det er ikke noe problem og tanken forsvinner. Den er som en sky - som kommer og går…
Og alt startet med et valg jeg fikk godt hjelp til å ta som 6 åring, og som jeg fortsatte å bygge positive troer rundt. Jeg var ung da jeg bestemte med for å ikke ville leve livet basert på frykt og bekymring, jeg vil være fri og jeg vil tåle alt som måtte skje. Og i valget ligger også en stor frihet:
Fri fordi jeg ikke var redd for å kjenne det på det ubehaget og smerten som var i øyeblikket -
fri fordi jeg visste jeg var mye mer en de forbigående ubehagelige følelsene -
fri fordi gamle traumer ikke kunne styre valgene mine.
Og når du bestemmer deg for å tåle smerten eller ubehaget, er det ingenting som kan stoppe deg!
Og denne styrken kom fordi jeg så på hver eneste tvangstanke er en gyllen mulighet til å lære å takle ubehagelige følelser. Og når gjør det mange ganger hver dag, vil du få gode emosjonelle muskler som takler det meste i livet.
Min påstand er dermed:
Jo flere vonde tanker;
desto bedre,
for det er
god trening
Det eneste du trengte å gjøre er: å registrere hva frykten hvisker, puste litt dypere enn vanlig, og være modig nok til å gjøre det motsatte. Du kan bestemme deg for at det ikke er farlig å stå i ubehaget, og at uansett hva som skjer etterpå - kan du takle det. Og minne deg om noe vi har hørt mye i det siste: “Enten så går det bra, eller så går det over”
Dette tar ikke lang tid gjøre, og gjerne kortere og kortere tid for hver gang. Denne kognitive tilnærmingen koblet opp med aksept og håp når følelsene raser i kroppen, skaper nye nevrologiske baner og nye gode måter å leve på.
Så neste gang en tvangstanke/ en rar tanke eller en vond følelse dukker opp - bruk øyeblikket til litt emosjonell stryrketrening. For eksempel kan du trene på å si nei, for hvis du er forberedt på å få et nei, kan du spørre hvem som helst, om hva som helst, når som helt.
Når du klarer å stå i det ubehaget som et et nei fremprovoserer, uten å reagerer på følelsen du får - da er du helt fri!
Du blir sterkere og friere
HVER GANG DU TRENER
Du kan bli:
Fri fra både sprekker i asfalten, andres meninger, egne begrensninger og vonde tanker om fremtiden.
Fri til å leve i øyeblikket, og fri til å velge gode tanker om fremtiden.
Fri til å bli inspirert til å endre det du måtte ønsker å forandre.
Test ut hvordan det er å være fri?
Det er verdt et forsøk!
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Fear
Khalil Gibran
It is said that before entering the sea
a river trembles with fear.
She looks back at the path she has traveled,
from the peaks of the mountains,
the long winding road crossing forests and villages.
And in front of her,
she sees an ocean so vast,
that to enter
there seems nothing more than to disappear forever.
But there is no other way.
The river can not go back.
Nobody can go back.
To go back is impossible in existence.
The river needs to take the risk
of entering the ocean
because only then will fear disappear,
because that’s where the river will know
it’s not about disappearing into the ocean,
but of becoming the ocean.
LYKKE TIL!