Alene
- og sammen i sorgen
I dag er det er 50 dager siden den 12.03.20.
Dagen da alt ble endret i Norge og vi måtte finne nye måter å leve på. Utfordrende og rare uker har det vært. Over natten mistet vi den travle hverdagen, og den trygge inntekten. Friheten til å reise hvor vi vil, med hvem vil vil, trene når vi vil, gå på konserter og kino, spise på restaurant og være sammen slik vi er vant til. Noen har ikke lenger en jobb å gå til, og andre har brått mistet tilgang til mennesker de elsker og føler på en avmakt. Vi trenger nærhet, men kan ikke lenger klemme.
Verden slik vi kjente den, er forsvunnet.
Hele verden har vært i sjokk og i sorg og vi reagerer forskjellig. Noen ble oppslukte av corona-nyheter, andre er redde og ville bare dette skal ta slutt, enkelte mente dette var feilslått strategi og noen snakker om konspirasjonsteorier. Men en ting er helt sikkert:
Menneskene er grunnleggende lei seg og ganske slitne nå. Og selv om det er lys i tunnelen, må vi tåle dette en stund til.
Det er naturlig å sørge når vi har mistet noe. Alle har mistet noe nå, og alle sørger vi samtidig, men på litt forskjellig måte. Intensiteten på sorgen er også avhengig av verdien på det vi har mistet.
I flere måneder har vi blitt bombardert med corona-nyheter og tragiske bilder fra Italia, Spania, London og New York. Ekspertene sier det vil vare lenge, at det vil komme nye smittebølger, og dette ikke er den siste pandemien. Dette usikre fremtids-fokuset tar oss vekk fra øyeblikket, og kan få oss ut av balanse. Det at fremtiden er såpass usikker, er med på å skape et kompliserende element.
Sorgen og tapet blir blandet med en dyp uro for hvordan dette skal gå videre.
Vi vet at noe mer venter, men i og med at vi ikke hverken kan se fienden, forutsi når og hvor det vil slå til neste gang, eller forutsi alle konsekvensene, blir vi utrygge.
Dette er en global utrygghet; og aldri har så mange vært redd for den samme fienden, så lenge.
Uavhengig av land, kultur, inntekt, rase og religion går vi alle gjennom de samme fasene av uro og vemod, men det å vite litt om hva som skjer i disse fasene, kan kanskje hjelpe litt?
Alltid når vi har mistet noe, føler vi på en sorg - og den består av flere faser.
Det er det viktig å huske at disse sorg-fasene er dynamiske; de endrer seg mye og ofte. Fasene kan være lange eller korte, de kan repeteres, komme i bølger og i forskjellig rekkefølge. Og de må gjennomleves.
Winston Churchill hadde et godt poeng…
Kjenner du deg igjen i noe av dette?
Det første fasen er fornektelse: Dette skjer ikke. Det er ikke mulig. Det blir nok ikke så ille her. Det går bra med oss. De overdriver. Det er bare for å kontrollere oss. De finner sikkert ut av det. Jeg orker ikke så mange negative overskrifter. Vi skrur av nyhetene.
Så kommer ofte sinne: Hvordan kan dere hindre oss i å dra til hytta? Skjønner dere ikke at jeg kommer til å gå konkurs? Tar dere ikke hensyn til mine behov? Hva skal jeg leve av fremover? Min situasjon er annerledes! Jeg vil bestemme dette selv. Ingen får overvåke meg!
Og forhandlingene begynner: Ok, så hvis jeg holder meg hjemme i 14 dager, da kan jeg vel ta en utepils på brygga etterpå? Hvis jeg gjør noe for dere, skal dere gjøre noe for meg.. Hvis jeg setter ned husleien, vil jeg jeg ha noe igjen for det. Hvis vi gjør dette nå, må vi kompenseres.
Så kommer tristheten sigende: Vi vet ikke når dette tar slutt. Jeg ser ingen løsningen på det. Jeg vet ikke om jeg klarer mer ensomhet. Jeg savner hverdagen min slik den var. Jeg skulle ønske at vi kunne treffes og være normale igjen. Jeg trenger en klem, og er helt alene. Ingenting kommer til å bli som før. Hva kommer til å skje med verden? Hva med bryllupet til sommeren? Hva slags verden vokser barna mine opp i? Hvordan skal det gå med med utdannelsen min? Jeg klarer ikke mer usikkerhet nå.
Men på et punkt begynner vi å akseptere fakta og det er her løsningen finnes. Den indre dialogen endrer seg og kan bli til: Covid-19 er her og viruset kan ramme alle, også meg. Jeg må gjøre det jeg kan for å beskytte meg selv og andre. Jeg vil vaske hendene mer og bedre enn før. Jeg kjenner på uroen, men velger å gjøre det beste ut av dagen. Jeg vil finne en måte å få hjemmekontoret til å fungere på. Jeg kan venne meg til videokonferanser. Det går an å ha en fin ferie i Norge i år. Barna må være hjemme en stund til, og vi må alle bidra til at det skal gå bra. Jeg velger å håpe og tro at vi kommer oss gjennom dette også. Jeg kan bidra med noe selv om seg er hjemme.
Samtidig så er det et faktum at når vi endelig begynner å akseptere dette, er vi ofte slitne etter en berg og dalbane av følelser. Derfor vil ikke alle dager vil ikke være like bra. Livet og dagene varierer som været; sol og sommerfølelse en dag, og behov for vinterdekk den neste.
Og derfor må vi faktisk også akseptere, at vi noen dager ikke klarer å akseptere. Når du kommer til denne dype forståelsen av aksept, kommer du fortere i balanse igjen.
Så vær litt ekstra raus og tålmodig med deg selv og andre om dagen. Vi reagerer forskjellig. Noen klarer ikke å snakke om noe annet enn Covid-19, andre blir korte og sure, lite produktive, stille, redde eller avvisende. Vi har forskjellig bakgrunn og ulikt fokus. Aksepter det også, og husk “Sinnro bønnen” av Reinhold Niebuhr:
“Gi meg sinnro så jeg kan godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.”
Du kan allerede nå bestemme utfallet av denne perioden.
Pandemien kan får frem gode egenskaper i deg; du kan bli snillere og mer hensynsfull, du kan lære noe nytt om deg selv og du kan fortsette å påvirke verden på en positiv måte. Du kan få mere tid med dine barn, du kan bli bedre på video-konferanser. Du kan lese ferdig de bøkene som har samlet støv eller rydde i garasjen. Du kan gjøre det du drømte om at du hadde tid til, på 1 meters avstand.
Så pust godt ut, se på himmelen før du sovner og aksepter at dagen ble som den ble. Ikke hold deg selv fanget av vonde tanker og følelser. Den nye hverdagen blir det du gjør den til.
For uansett hvor isolert du sitter, er du fremdeles fri til å tenke det du vil.
Den friheten håper jeg du tar godt vare på.
tankene er frie
vær bevisst hva du tenker
I neste blogg (del 2) vil jeg gå mer innpå hva konkret du kan gjøre for å komme deg gjennom krevende og usikre perioder.