“There is a crack in everything
That's how the light gets in”
Leonard Cohen
Da jeg var liten, var jeg så heldig å ha en klok, fargerik og spennende dame i livet mitt. Hun var bestevenn med foreldrene mine og vi kalte henne; Twiggy.
Heltinnen min hadde god fantasi, et stort følelsesspekter og hun var ikke redd for noen ting. Hun var den mest lekne voksne jeg kjente, og hun lærte meg å se troll og nisser i de forblåste trærne på Tromøya, hun snakket til skyggene på veggen når bilene kjørte forbi (så de ble fortere borte). Og hun sang triste natta sanger mens tårene strømmet, og hun lærte meg å se skjønnheten i en gammel og ødelagt vase….
Først som voksen forstår jeg hvor viktig hun var, og i dag har jeg lyst til å dele en av de viktigste lærdommene fra min barndom med deg.
Som liten var jeg ganske uredd og likte å klatre. Gjerne høyt og på steder ingen andre hadde klatret eller ingen fikk lov til å bevege seg. Og akkurat slik begynte denne kvelden: Jeg hadde lagt meg -
- men jeg hadde så veldig lyst til å klatre opp i bokhyllen hvor alle skattene stod, helt øverst...
Ingen fikk røre dem, for de var gamle og kostbare og helt uimotståelige. Og hvis ingen kunne ta på dem, ville jeg være unntaket. Det var logikken jeg brukte på vei oppover hyllen, og helt lydløst kom jeg meg opp og strøk forsiktig på en vakker japansk vase….
Å klatre ned igjen - med bare en hånd viste seg å være vanskeligere enn å komme opp, så jeg tok sats og hoppet den siste meteren.. Og det ble litt for mye for vasen som delte seg i flere deler. Jeg husker at jeg sluttet å puste, ble kald og varm om hverandre og visste jeg ville få et stort forklaringsproblem.
Istedenfor å ligge med den smertefulle hemmeligheten hele natten, snek jeg meg stille opp og vinket på Twiggy som satt i stuen og pratet.. “Hva kan jeg gjøre for deg da? “ spurte hun vennlig ig strøk med over håret. Og jeg ble om mulig, enda blekere…
Tårene mine rant ustoppelig og jeg klarte ikke snakke, bare tviholdt på restene av vasen så blodet piplet frem, og holdt blikket hennes - som også ble fylt av vann….
“ Ojojoj - det var synd da - men også veldig fint...” - sa hun stille og smilte. Jeg ble forvirret…
Hva i all verden var fint med dette???
“Du kom og fortalte meg sannheten, og da skal ikke jeg være sint på deg. Og for det andre; i morgen får vi en hel dag sammen, for dette tar tid å reparere, men det skal vi klare.
Jeg skal lære deg å fikse ødelagte ting på en magisk måte og snart er denne gamle vasen blitt enda vakrere og helt unik…”
En tung bør ble løftet vekk fra meg da vi smeltet sammen i en lang klem, og jeg sovnet med et håpefullt smil om munnen. I morgen skulle vi lage en magisk vase, sammen.
Morgendagen kom og hun ryddet kjøkkenbordet og la alle bilene utover. Vi studerte dem nøye og fant ut hvor alt passet inn.. Så lagde hun en limblanding og forsiktig bygget vi den opp, bit for bit mens vi snakket lavt og holdt den varsomt mens limet tørket. Så slipte hun over limet - la på mere lim og slik fortsatte prosessen.
Og helt til slutt, kom magien….
Hun tok frem en liten pose med gullstøv og blandet med litt blankt lim, som hun så påførte med en tynn pensel mens hun forklarte hva hun “malte inn i fremtiden”
Den lange sprekken ble nå til en elv med rennende gull som gjorde at jeg alltid ville ha nok penger, og den store sprekken som delte seg i 3 fortalte hun handlet om viktige veivalg og at alle tre ledet igjen til ett lite, men dypt krater som hun sa var inngangen til min indre kilde; der visdommen min fantes. Jeg sto med store øyne og slukte hvert ord, for det ble så vakkert og kjentes så riktig.
Også fortalte hun meg, at denne vasen nå var min!! Min helt spesielle vase som ingen i verden hadde maken til: en ødelagt vase satt sammen av håp, kjærlighet, varsomhet, mye tålmodighet og malt med magisk gull.
Hjertet mitt holdt på å briste og jeg lovet å aldri noen gang gjøre noe galt igjen.. Jeg skulle i alle fall ikke klatre i den hyllen med antikke gjenstander flere ganger!
Det er godt å så frø i et barnesinn
OG EN TAKKNEMLIG JOBB
Det jeg opplevde den gangen har satt spor og er nok også en av grunnene til at jeg så flittig bruker metaforer i jobben min, og at jeg elsker å snakke om magi med barn som fremdeles tror på dette. Mange av de frøene hun sådde i meg, hjalp meg utallige ganger senere i livet.
Og det er mye visdom å hente fra det gamle Asia. Den magien hun utførte har et navn: Kintsugi, og er en gammel japansk kunstform der de varsomt reparerer ødelagt keramikk og glass med gull for å fremheve den unike skjønnhet. Det handler om å se skjønnheten i det ufullendte.
Og kanskje en holdning det er lurt å se nærmere på i et bruk og kast samfunn?
Ikke bare kaster vi ting så fort de er litt ødelagte, vi bytter også ut mennesker. Vi kvitter oss med de har såret oss, oppført seg dårlig, behandlet oss urettferdig eller ikke levd opp til våre forventninger. Vi ser feilene deres og vil heller satse på et nytt menneske..
Men, hva som vi hadde sett om det verdifulle kunne repareres, før vi kastet det?
Hva om vi studerte bitene; fikk en oversikt over skaden og forsiktig prøvde å sette sammen det vi hadde hatt? Og hva om vi hadde brukt tid og tålmodighet så limet fikk stivne - før vi påførte mer lim - og forgylte arrene med gull og tok lærdom av det som hadde skjedd….
Verdt å undres over, synes jeg.
Kanskje er noe ødelagt i ditt liv? Kanskje har du noen gamle skår liggende og vente på at du skal sette de sammen igjen, og det skjer ikke noe før du faktisk gjør det. Kanskje har du noen arr du prøver å skjule, og har glemt at de faktisk gjør deg unik. Eller kanskje skal du huske på denne lille historien neste gang du kjenner noe knuse dypt i hjertet - og bruk den gamle visdommen til noe godt?
Selv er jeg evig takknemlig for at en japaner fortalte dette til min kjære Twiggy, at hun lyttet til han, og at hun lærte det videre til meg. Hun sådde mange frø som fikk meg til å lete etter det magiske i livet, og livet blir lettere når vi lærer å sette pris på det merkene vi har fått, og samtidig tenker på at det er bak oss. Vi har overlevd og blitt sterkere.
Så dagens tips er; reparer det du elsker, mal på gull og vis det frem!
“En reparert vase, vitner om en sterk og elsket vase”
Det er ingenting
å skamme seg over!