Jeg har alltid likt å skrive av meg dagene, sorgen, finne læring og mening, og forleden dag kom jeg over noen gamle notater som fikk hjertet mitt til å slå litt fortere.. For noen mennesker berører meg mer enn andre, og sønnen min har vært en kilde til lærdom helt siden han ble født, for 25 år siden.
Så ta til deg visdommen fra en liten gutt på 6 år, for han skjønte tidlig noe vi voksne har godt av å bli minnet om. Her en en sjelden titt i min private verden, for 20 år siden - hvor jeg skrev ned et hjertemøte med min lille sønn, som akkurat da opplevde mye savn og syntes livet var litt tøft.
En klok liten gutt
- og et fotoalbum
UTDRAG FRA MIN DAGBOK FRA 1999
“Sent en kveld stod han i døråpningen til stuen. Han hadde bustete hår, røde kinn, håp i blikket og tviholdt på det store gamle fotoalbumet fylt av minner fra hans korte liv.
“Kan du være så snill å fortelle meg om hvor glade alle var i meg da jeg var liten……?” nærmest hvisket han og beveget seg sakte nærmere meg. Og hvem kan vel si nei til et slikt spørsmål? Spesielt når det kommer fra en liten gutt med store, mandelformede brune øyne og lange vipper.
Jeg undret meg over hva som gjorde at han trengte å høre dette akkurat i kveld; en helt vanlig tirsdag kl 23:06 - men for en gangs skyld spurte jeg ikke, og lot han ta føringen. Et smil og åpne armer var alt han trengte i det øyeblikket.
Han krøp opp på fanget mitt og vi skapte vår egen lille verden med koseteppe, stearinlys på bordet og et deilig omfavnende og trygt mørke. Så fortsatte han mens han stirret på gulvet;
“Du skjønner det mamma….. jeg gjorde noe veldig veldig dumt i dag…. kjempedumt…. og selv om jeg vet at du aldri blir sint når jeg sier sannheten …. så tenkte jeg …. det var lurt at vi først fortalte hverandre hvor glad vi var i hverandre….. at vi husket på det nå.... ”
Ordene hans kom litt stotrende og et par ganger glemte den lille kroppen å puste, og gråten vibrere i den lille kroppen.
Jeg trakk pusten for oss begge, kjente tårene presse på, og under teppet møttes en mor og en sønn i en lang og varm klem som gjorde ord overflødige. Vi tørket tårene til hverandre og fotoalbumet ble åpnet og minnene strømmet på.
Gode minner, vonde minner, mye savn og smerte, men også latter og letthet - alt i en salig blanding. Så mye jeg hadde glemt, så mye kjærlighet vi hadde hatt og så godt å bli minnet på det. Vi mimret litt sammen, og jeg svarte på de rareste spørsmål som gjorde at vi glemte tid og sted. Og hva er vel bedre enn en trillende barnelatter?
Hans begeistring
over livet
- var smittsom og tiden fløy avsted
Like før øyene hans nesten ikke klarte å holde seg oppe, kom han på at han hadde glemt å fortelle med om dagens store synd. Og da han rettet seg opp i ryggen, så meg i øyene og fortalte meg sannheten om hans rampestrek - ble den akkurat så stor som den burde være; helt ubetydelig.
I varmen fra kjærligheten, tilliten og takknemligheten over å ha hverandre, ble alt annet uviktig. Og som han konkluderte neste morgen før han tuslet på skolen litt smårett og klok:
“Sånn må vi alltid snakke om problemer; under et teppe - midt på natten. Da kan vi tørke tårene til hverandre og alt er lov å si, for kjærligheten smelter bort alt sinne”
——-
Til ettertanke:
Kanskje du trenger å tørke noens tårer i dag? Eller kanskje skal du være modig nok til å la noen tørke dine? Eller kanskje skal du skrive ned hva som er i hjertet ditt, og dele det med en utvalgt?
Jeg valgte å dette dette med deg - og om historien berørte deg - kan du berøre en annen.
Slik blir verden litt bedre
handling for handling - dag for dag.
“Love is the bridge between you and everything.”
RUMI
Takk CT