Den siste julen

I jobben min møter jeg av og til noen alvorlig syke mennesker, og disse møtene er både de beste og de verste. For det er tøft å stå sammen med en som får dårlige nyheter etter en PET-scan, eller se mennesker jeg har jobbet med over lang tid, svinne hen og dø. Samtidig er gleden så stor når vi kan juble sammen over vellykket behandling, bli begeistret over nok en soloppgang og ha dype samtaler om hvordan det er å ha ett ben i grave, når det fremdeles er så mye liv igjen å leve.

Jeg lærer mye om livet når jeg går ved siden av døden.

Rett før jul var jeg hjemme hos en familie, som sannsynligvis fikk sin siste jul sammen. Far i huset er alvorlig syk på 4 året, og er allerede på overtid. Men istedenfor tungsinn, klaging eller prat om at livet er urettferdig, klarer denne herlige gjengen å skape håp, latter og de har en ukuelig tro på at gode minner skaper gode øyeblikk.

Et minnerikt liv

De har smilende familiebilder på alle bord, mat og drikke i overflod til de som kommer på besøk, og hver kveld ser de en morsom film sammen, eller ler og gråter av flimrende super 8 filmer. Lyden av puste-maskinen, morfinpumpen, alle ledningene og den intravenøse næringen, og ikke minst alle de palliative pleierne som kommer og går - legger ingen demper på stemningen.

Sengen hans er plassert midt i stuen, med utsikt til det rareste juletreet jeg har sett. Vakkert er det ikke; langt, puslete, med ujevne grener og tynt i toppen; men det er nøye plukket ut fra skogen.

De konkludert med at treet liknet på far i huset, og at både han og treet skapte latter, og som moren sa med et stort smil;

“Her i huset er vi ekte, rare og uperfekte folk med tilsvarende juletrær”

Et helt unikt juletre og en viktig hensikt

- DU ER BRA NOK SOM DU ER

Opp gjennom årene, har vi hatt mange fine samtaler om å leve godt med døden i livet, og vi har delt både tårer og latterkramper sammen. Sist gang ble jeg mest rørt og ydmyk, for familien hadde blitt inspirert av en av mine juletradisjoner og gjort den ennå bedre!

Jeg må bare innrømme det, jeg er litt i overkant glad i julen, som for meg representerer kjærlighet og omtanke for andre. For å markere dette, har jeg hvert eneste år hengt opp store og små hjemmelagde røde hjerter i vinduet, og alle jeg er glad i er representert med et eget hjerte.

Dessverre er de fleste i min nære familie borte for mange år siden, men disse hjertene henger jeg opp først, og minnes dem i stille takknemlighet med blanke øyne.

Så vender jeg blikket tilbake til nåtiden, for jeg er heldig og kjenner mange flotte, varme mennesker og nye dukker stadig opp. Hvert år må jeg derfor klippe ut flere hjerter, til de som har berørt mitt hjerte i løpet av året som gikk. Hver gang jeg klipper et nytt hjerte, vet jeg at jeg har levd i pakt med en av mine grunnverdier:

Å gjøre verden litt bedre, gjennom å være tilstede; hjerte til hjerte og skape håp og lys i en mørk tid.

Men for å klare å berøre andre, må jeg selv tørre å bli berørt. Jo mer jeg har turt å bli berørt og jobbet for å berøre andre, desto flere hjerter blir det å klippe - og det er min målestokk på om året har vært bra. I år klippet jeg 23 nye, og hjertet mitt smilte :)

Hvordan blir et år godt, for deg?

Men tilbake til den herlige gjengen: De ble inspirert av min hjerte-tradisjon, og tok det litt videre.

For i tillegg til å klippe ut og henge opp hjerter for alle de menneskene de var glad i, skrev de også navn på hjertene, tok bilde og sende dette med en varm hilsen til hjertets eier!

Responsen var overveldende god, og ofte fikk mottakeren meldingen akkurat når han eller hun trengte det mest. Desember kan være tung for mange, selv om de smiler på Facebook og Insta...

Alle klippet hjerter og skrev på navn

OG VISTE DET FREM ETTERPÅ

Jeg fikk selv en melding med hjerte-bilde med mitt navn forleden dag, og i refleksjonen i vinduet så jeg også en lang, tynn mann som laget et hjerte med sine fingre. Det var vondt og vakkert, men mest av alt ble jeg fylt av takknemlighet for å ha betydd noe for noen, og kjente en dyp glede over å ha inspirert til en mer kjærlig og raus verden.

For en slik hjerte-melding er kjærlighet i praksis og jeg fikk lyst til å gjøre det samme med mine hjerter. Det vil bli en veldig stor jobb for jeg er glad i mange, og kanskje får du en melding av meg neste år? Enkelte ting er det verdt å ta seg tid til i desember, og omtanke er høyt på listen min.

Inntil da, håper jeg at du som henger som et hjerte på vinduet mitt

- kjenner det allerede, i ditt eget hjerte.

Stor og varm klem til deg fra meg

Finnes det en mirakelpille?

JULEFREDEN kommer ikke av seg selv

Hver år snakker vi om det og drømmer om det, men ikke mange får det til; 

en god og rolig førjulstid.

Avtaleboken fylles med nye julebord fra november, julekalendere flommer over med stadig større gaver, julematen skal planlegges og handles, familier skal samles og smile pent på bildene og et lass med julegaver skal kjøpes.  Og dette i tillegg til den vanlige jobben da...

Så hva skjedde med den koselige førjulstiden?

Det beste i livet, oppleves i hjertet

En ting er sikkert; julefreden kommer ikke av seg selv. Og mitt forslag er at du aktivt gjør ting for å skape deg den julen du ønsker deg. Det behøver ikke være så vanskelig!

Bare bli med på et tanke-eksperiment: 

Hva om det fantes en pille som ga deg ro i stressede situasjoner, tålmodighet, et bedre immunforsvar, normalt blodtrykk, en god og avslappet følelse i hele kroppen, en opplevelse av dyp glede og tilhørighet til verden, en følelse av mening og som gjorde at du sov godt og dypt…

Lyst på en slik pille?

Mirakelpillen

Øker livsgleden

Bedrer kjærlighetsevne

Styrker immunforsvaret

Gjør deg avslappet

Normaliserer blodtrykket

Øker livslengden

Fjerner stress og uro

Virker smertestillende

Og her kommer den beste nyheten:

Alt dette har du tilgjengelig, når som helst og hvor som helst -

hele tiden!

For listen over er biokjemiske effekter du får av å gjøre tilfeldig gode og vennlige handlinger, regelmessig.

Når du fokuserer på vennlighet, det å hjelpe noen, være inkluderende, åpen og imøtekommende, når du strekke deg litt lenger og overraske noen positivt;

da påvirker du kroppen din rent biologisk!

““It’s a little embarrassing that after 45 years of research & study, the best advice I can give people is to be a little kinder to each other.”


― Aldous Huxley
”

Hormonet oxytocin gjør at du føler deg mer tilknyttet menneskene rundt deg og tilliten vokser, dopaminet gjør at du kjenner sommerfugler i magen av forventing og gleder over å glede andre, serotonin gir deg en god, varm følelse og endorfiner kan fjerne smerte og ubehag.

Og la oss gjøre det ennå bedre: DE GODE FØLELSEN SMIITTER.

Den du gleder blir inspirert til å glede andre, og de som ser gode handlinger bli utført i praksis vil reagerer med gode følelser og blir inspirert til å gjør noe tilsvarende. Og du selv flommer over av gode følelser.

Så enkelt og så effektivt!

“The positive effects of kindness are experienced in the brain of everyone who witnessed the act, improving their mood and making them significantly more likely to “pay it forward.” This means one good deed in a crowded area can create a domino effect and improve the day of dozens of people!
- Jamil Zaki, Ass. Prof of Psychology at Stanford University July 26, 2016

”

Ta ansvar for å tenne ett lys

Alt du behøver å gjøre er å fokusere mindre på ting og

mer på mennesker.

Merk: ubestemt form, flertall.

Ikke begrens deg til dine nærmeste, men utvid sirkelen. For vennlighet og kjærlighet er underlige ting; de dobles når du deler det opp. De visner når du holder dem isolert, og de trenger levende vesener å interagere med.

Spesielt i desember for det er mange som sliter, og ditt smil og din gode handling kan gjøre en stor forskjell for dem, og deg.

Men ord uten handling er lite verdt. Jeg er dessuten praktisk og liker lister, så her er noen forslag. Les alle og ta til deg det du føler passer for deg? Vi er alle forskjellige og vi har alle noe å bidra med.

Finn 5 ting du kan gjøre i løpet av dagen og kjenn effekten SELV

GI NOE DU IKKE KAN TA PÅ

MEN KANSKJE KJENNE I HJERTET

FORSLAG TIL DESEMBER-AKTIVITER

Slipp inn en bil foran deg i køen

Fortell barna dine om din jul og hva du elsket å gjøre 

Lag engler i snøen, selv om det ikke er barn tilstede

Hjelp en mor med barnevognen på trikken 

Smil til en fremmed

Gi et kompliment til en du setter pris på 

Tegn et hjerte i snøen på en tilfeldig parert bil

Stikk innom naboen din med noen nylagde julekaker 

Tilby å bære varer for en som sliter på vei til bilen 

Inviter nabolaget til gløgg og pepperkaker ved fellesområdet 

Smil vennlig til en mor som prøver å oppdra et skrikende barn i butikken 

Overrask naboen din med nymåket parkeringsplass om morgenen 

Send et kort eller et brev med noen gode ord til en du er glad i 

Skriv personlige hilsener på julegavene

Vis kjærlighet i praksis, hver eneste dag

Gjør litt mer enn det andre forventer av deg

Inviter ut en venn du vet er ensom/alene

Inkluder gamle venner med nye venner

Smil til han som kjører sakte som har en L på baksiden av bilen

Let etter gode ting i kollegaene dine, og fortell dem hva du liker ved dem

Legg vekk mobilen og lytt når noen snakker til deg

Gi spontane klemmer eller en klapp på skulderen til noen som ikke forventer det

Gi bort en bok du likte, til en som vil ha glede av den og fortell hvorfor

Husk å takke for maten og fortell hva du likte ved den

Rydd opp etter deg og gjør noe uoppfordret for din kjære

Titt på nattehimmelen før du sover, pust godt og kjenn at du lever

Overrask noen slitne småbarnsforeldre ved å sitte barnevakt en kveld/natt

Legg en lapp med noen gode ord i matboksen til barna 

Spis desserten før middagen en dag

Tilgi en som ikke forventer å høre det fra deg

Engasjer deg i barnas verden en hel ettermiddag og vær tilstede

Lag gode lukter og skap gode minner sammen med dine kjære

Tenn opp i peisen, lytt til lyden av flammene og pust i takt med en du elsker 

Overrask noen med biletter til en julekonsert og/eller en middag

Vis i praksis at julen handler om å gi - ikke å få

——

Da gjør verden til et bedre sted - fordi du finnes! 

Og bedre enn det blir det ikke. 

Dette en kun er brøkdel av hva du kan gjøre. Det finnes ingen grenser, bare vær kreativ

og skap noen gode øyeblikk for deg selv og andre.

La dette bli en vane, for de biokjemiske effektene varer ikke så lenge av gangen!

Et par gode gjerninger om dagen er nok.

 Lykke til!

En blytung hemmelighet

En barnesoldats smerte

- og et umulig valg

Av og til kommer det noen ungdommer inn døren, som overhode ikke vil snakke med meg. Noen er tvunget til det, andre er bestukket og noen kommer fordi andre forventer det av dem. De er skeptiske, avvisende, utprøvende og ofte stille.

Livet har vist dem at verden ikke er til stole på, mennesker svikter, sannheten gjør vondt, det er best å klare seg alene og det er tryggest å avvise andre før de avviser deg. Disse ungdommene har fått noen emosjonelle sår og mange arr de gjør sitt beste for å skjule.

Samtidig er det ofte med de mest avvisende og minst lærevillige at jeg får de dype og uforglemmelige samtalene Jeg gjenkjenner trekkene, og vet at selv om de er tøffe utad, finnes det et såret barn inni dem. Jeg valgte også den strategien en gang som ung, og vet at at bak masken skjuler det seg en som trenger mye tid og aksept for å i det hele tatt vurdere å gi tillit.

Kanskje kjenner du noen i denne kategorien? I så fall håper jeg at du kan la deg inspirere et lite utdrag fra boken som psykolog Sigurd Stubsjøen og jeg skriver: “Terapeutiske Samtaler for Miløjarbeide og Fosterforeldre” En bok for alle andre med hjerte for å hjelpe.

NB! Dette er en lang tekst. Så kun for de spesielt interesserte…

UTDRAG FRA BOKEN

Den store 19 åringen  kom svært uvillig inn døren og slang seg ned på benken i hjørnet. “Jeg tar timen liggende jeg”  sa han litt arrogant og snudde hodet vekk…

“Ok, er det lettere for deg å prate når du ligger da?  Jeg har et teppe og en ekstra pute også jeg - om du vil ha det.”    (overraskelsesmomentet og en forventning om at han ville prate, jeg brukte humor og anerkjente at han kunne bli liggende…)

Han satte seg brått opp, og så forvirret ut; “Blir du ikke sint? Skal du ikke hive meg ut? Uvitende avslørte han sin positive intensjon - han ville ut av rommet - og helst slippe dette møtet.

Jeg smilte og sa: “Nei hvorfor skal jeg det? Hvis du håper på å slippe unna - må du velge en annen strategi. Denne åpningsscenen din er ganske unik, så jeg er kjempenysgjerrig på hvem denne lange mannen er. Jeg vet jo ingenting om deg - annet enn at du kanskje ikke vil være her.”

(Her viser jeg at han er avslørt uten å bli emosjonell og forteller isteden at jeg er nysgjerrig på han og han føler seg litt spesiell)

"Har du ikke lest mappen min? Er du ikke forbedret???"“

Han forsøker å provosere meg igjen, er nedlatende i tonen og atferden,  men han får fremdeles ingen emosjonell respons, bare et saklige svar:

“Nei, jeg har ikke lest den. Jeg foretrekker å møte personen for første gang - ansikt til ansikt, så er det opp til deg hva du vil fortelle.  Jeg stoler nemlig ikke på andre menneskers vurdering. Jeg liker å gjøre opp min egen mening om deg - og så langt vet jeg at du ikke vil være her - at du liker å ligge  - liker å provosere - er vant til å ta kontroll - er kanskje vant til at folk er litt redd deg og tror ikke du har møtt så mange hyggelige folk i livet ditt, ennå…” (Her verdsetter jeg en verdier personer med mange  avvisende strategier ofte har; mistro og selvstendighet, og jeg trigger hans ego)


Han ble helt stille - men søkte blikket mitt, og jeg så det var en åpning så jeg fortsatte å prate mens jeg holdt øyekontakt og utfordret han. Jeg ville også vise hvem som var sjefen på dette kontoret, så jeg delte av min kunnskap og erfaring og snakket uten å tenke så mye:

“Også vet jeg ut i fra slik du ser ut nå  - så er du ikke er vant til å bli snakket til på denne måten og jeg tror det er mange følelser inni deg akkurat nå - samt mange forvirrede tanker om hvor dette leder fordi du ikke vet helt hva jeg skal si eller gjøre videre. Og vet du hva..

Den forvirringen er bra for hjernen din og hver gang du føler deg litt forvirret  - er du i ferd med å lære noe nytt og jeg kan mye rart om mennesker som du nok ville likt å vite

Og nå kan vi enten drive med gjetteleken og du sier ja og nei - eller jeg kan gjette helt fritt og gjøre feil antagelser og vi kaster bort både din og min tid..

Eller vurdere et tredje alternativ, men det er bare for de som er modige nok; vi kan ha en samtale om hvem du er og hvorfor du er den du er og sammen finne ut av hvem du kan bli.  Du kan gjøre det sittende, stående eller liggende - men jeg tror du vil velge det rette…

Jeg ser det på blikket ditt. Du har en stahet som bare overlevere har, og jeg kan fortelle deg en ting før du eventuelt sovner på benken:  Livet skal ikke bare handler om å overleve - men å leve. Leve godt.

Så hva velger du? “

aksept og håp

- skaper en emosjonell endring

Her valgte jeg en lang monolog - ganske intenst fordi jeg holdt øyekontakt hele tiden og skulle denne unge mannen respektere meg, måtte jeg skille meg ut og vise jeg ikke var redd han. Jeg måtte også vise at hadde kunnskap han kanskje var intecresert i å lære noe om.

Guttens armer som hadde vært i kors - hang nå ned langs med sidene. Han så 10 år yngre ut og han sa stille og litt nølende: “Ser du alt det?

“Ja - jeg ser det og mye mye mer. Og hvordan kjennes det å bli sett på den måten?”

Han trekk blikket og sa stille: “Veldig rart. Skummelt. Fint. Og jeg tar resten av timen sittende. Jeg vil lære hva du kan”

Han satte seg ned, fikk en kopp varm te å holde i og jeg poengterte igjen at jeg hadde hatt rett i min antagelse: Han var modig og han var i stand til å gjøre gode valg for seg selv.  Så spurte jeg om han hadde pratet med mange andre før, siden han kom via barneverntjensten. Han sukket og sa:

“ Ja - mange, og ingen kan hjelpe.  Hvordan kan fortiden blir bedre ved å snakke om den?  De er noen teoretiske idioter. De hadde ikke overlevd det jeg har opplevd. “   

Her vise han igjen en klassisk avvisende holdning:  korte setninger og en svart/ hvit tankegang til det meste; alt eller ingenting, alle og ingen.  Han trakk blikket og så ned i bakken. Han virket ukomfortabel, som han ville også gjemme seg bort og tviholdt på tekoppen.

“Er du redd koppen skal løpe i fra deg? “  sa jeg vennlig, og pekte på de hvite knokene hans. Han var ikke selv klar over hvor hardt han holdt i koppen, og ble overrasket over at jeg kunne spøke med dette, og nok en gang brukte jeg forvirring hans som en åpning:

“Jeg lurer veldig på hvordan du ble den du er. Hva har du lyst til å fortelle meg noe jeg ikke vet - noe som kanskje er litt utenfor komfortsonen din…?” Her pusher jeg han litt ekstra, og forventer han vil si noe, fordi jeg har sådd frø om at han er modig og at vi ikke skal kaste bort tiden på småprat.

Han rettet seg opp i stolen - satte i fra seg koppen så hardt at det skvulpet over, og stirret meg i øynene mens han lente seg forover og nærmest freste ut diss ordene:  

“Jeg ble stjålet fra familien min som liten og ble barnesoldat. Da jeg var 8 år fikk jeg en revolver så tung at jeg måtte holde den i to hender. Den la jeg mot lillebroren min sitt hode og trakk av for å vise at jeg ar lojal. Holder det?”

Jeg holdt blikket og starte vennlig:

“HADDE DU NOE VALG?”

Og helt plutselig flommet øyene over og han reiste seg brått opp og skrek av full hals:

“Visst faen - man har alltid et valg! Og jeg burde ha skutt meg selv i stedet….” (merk at han bruker feil pronomen;  man - for å distansere seg selv når den dårlige samvittigheten kommer )  Han travet rundt på gulvet og gestikulerte og bannet og jeg reiste meg opp og stilte meg ved siden av han:

“Har du noen gang tilgitt et menneske…”

“Ja et par ganger  - og angret bittert etterpå. Men, jeg kan ikke tilgi meg selv dette.  Jeg fortjener ikke å ha det bra. Jeg er en morder. Så hva synes du om meg nå?    Fremdeles nysgjerrig ??? “     

Han tok et skritt nærmere meg og stirret på meg med hatefulle øyne, et hjerte som gråt og en kropp som skrek: HOLD AVSTAND. Så da gjorde jeg det motsatte, fordi han trengte det.

Jeg tok i mot følelsene hans, kjente det han kjente, så han vennlig i øynene, la hodet forsiktig til høyre og berørte han lett på overarmen.   Jeg velger å se på alle emosjonelle utbrudd som en gyllen mulighet til positive  gjennombrudd. Dette var nå en maktkampen kunne ikke han vinne. Dette var et veiskille og jeg visste han studerte meg og min reaksjon som en hauk.

““You have power over your mind not outside events,
realise this and you will find strength.”
- Seneca -”

“Ja, jeg er faktisk nysgjerrig nå og ikke minst imponert over ærligheten din.  Jeg er også rørt av din smerte og jeg skulle ønske du så det jeg så.. Kan ikke du sette deg ned igjen -  mine 164 cm blir så veldig små i forhold til lengden din. Og prøv puste litt er du snill. Pust sammen med med og pust helt UT nå - for  i dette rommet driver vi ikke med fordømmelse. Vi bare prater om ting som har skjedd, og jeg forteller hva jeg ser når du prater.”

Kroppens hans skalv og han svarte, litt mindre aggressivt: “Så hva ser du nå da?”

“Jeg ser en som har gjort så godt han har kunnet hele livet. En tøff, sint mann som også  er ensom, trist og redd. En som skjuler dette bak store muskler, gode lunger og later som han driter i verden. Men jeg tror jeg han egentlig håper at verden skal like han og være glad i han -  til tross for det han han gjort. Han tør ikke tro at noen kan like han, når de vet han har drept sin bror. Og derfor spør jeg igjen: Den lille 8 åringen som ble tatt av militæret - han hadde ikke mange muskler  - han var omgitt av andre med våpen - han hadde ingen som veiledet han - ingen som passet på han - ingen som trøstet han og lot han være et barn… Hva hadde skjedd om du hadde sagt nei den gangen?

“Da hadde jeg blitt skutt på stedet. Jeg måtte skyte han for å bli med i gruppen.”  svarte han kaldt,  som han bare fremla et faktum. Men vi kan ikke la dem bruke så avvisende strategier, de kan ikke forbli i denne tilstanden - de må lære seg å få kontakt med følelsene og sette ord på dem.  

Jeg lente meg forsiktig frem, tok hendene hans og strøk forsiktig over et par store arr og sa;  

“Se på disse hendene,  som en gang tilhørte et lite og uskyldig barn på 8 år.  

Og svar helt ærlig nå:

Hadde den lille, redde gutten egentlig et valg?”

Han sluttet nesten å puste, kjempet hardt i mot tårene, men hele kroppen ristet. Jeg stilte samme spørsmålet igjen og igjen.  Og han hvisket nesten uhørlig:

“Nei, han hadde ikke et valg - om han skulle leve videre… “

Han grep hardt rundt hånden min for, og jeg merket han var lydhør for mine ord:

“Det tror jeg du har helt rett i. Han hadde ikke et valg om han skulle leve selv,  men hva slags liv fortjener han? Tror du guttungen du engang var, drømte om det livet du nå lever? Eller fortjener han noe bedre,  fortjener han at du tar kontroll istedenfor å bare la deg styre det tragiske som skjedde da du var liten?

Han så opp igjen - mens tårene laget bekker i arrene hans  og jeg fortsatte:

“Har ikke du vært sint lenge nok?  Er det ikke på tide å bli venn med flere følelser?”

“Jeg kjenner masse - men vet ikke hva... Jeg blir så sliten av dette... Orker ikke mer nå….”

Han slo ned blikket jeg skjønte han trengte litt håp - og et lite pusterom,  Så jeg begynte å snakke om noe helt annet. Jeg valgte å gi han en metafor fordi han fremdeles var svært mottakelig, og jeg ville ikke han skulle distansere seg til disse overveldende følelsene som han alltid hadde vært så godt til. Rolig fortsatte jeg:  

“Visste du at når det går hull på en stor gammel verkebyll kan det stinke ganske ille…?  Det er lett å ha lyst å trekke seg unna, men det er viktig å gjøre ferdig jobben og når den først er åpen, er det verste gjort. Etterpå må det renses godt med sterilt vann -  eller tårer - det går for det samme….” Og siden det er billigere med tårer og han var student - anbefalte jeg at han slapp tårene til!

Han begynte å le mens han gråt og sa;  “Jeg tror kanskje EN gråtekule holder?”  

Og jeg svarte: “Da tror jeg du blir overrasket for dette kommer jeg nok til å snakke mer om. Jeg liker nemlig å skape en mening - spesielt når noe er meningsløst. Og det at din bror døde, er helt meningsløst med mindre du skaper en mening.  

Hedre broren din nå ved å bli et menneske som velger å gjøre noe godt til tross for en jævlig start. Jobb med å skape håp og gjør verden litt bedre, fordi du lever nå. Hva tror du den lille guttungen hadde tenkt om en slik utgave av seg selv?”

Han begynte å gråte igjen, trakk ned luen og ville gjemme seg bort, så jeg tok nok en gang hendene hans og trakk han inn igjen:  

“ Åpne øynene dine. Se på disse hendene. De er store - de har arr - de er sterke - de kan slå - de kan drepe - og de kan til og med gjøre verden litt bedre. Hva velger du?  For som du selv sa: Man har alltid et valg

Den gangen valgte du å leve og nå må du velge HVORDAN du vil leve”

“Den gangen valgte du å leve og nå må du velge HVORDAN du vil leve”

De påfølgende timene med han ble usedvanlig fine og tilliten som kom på plass i løpet av de første 10 minuttene, var jeg nøye med å ikke bryte. Mye lovet jeg mange ganger å aldri fortelle noen, og det løftet har jeg holdt. En barnesoldat har mange hemmeligheter, men dette ga han meg tillatelse til å forteller verden.

Bak den lange kroppen med store arr, var en liten gutt som aldri hadde blitt sett eller elsket ubetinget. Og de påfølgende timene snakket vi mye om hvordan han kunne begynne å bli glad i seg selv ved å se på sin unge utgave og gjøre noe godt for han. Gi den guttungen han en gang var,  et godt liv gjennom å ta gode valg hver eneste dag. Skape mening av noe meningsløst og han kjøpte tanken om gjøre verden litt bedre.

Det er ikke ofte vi møter så provoserende ungdom, men vi møter mange som avviser og istedenfor at du skal tvinge dem til å høre på deg, må du være trygg nok og tøff nok til å ta ledelsen og vise dem noe som gjør at de begynner å stille spørsmål. La de bli nysgjerrige på hva du ser og oppfatter, hva du tror og tenker.

Og tanken om at tillit tar mange år å bygge opp, har vi sett alltid ikke stemmer. Tillit tar ofte tid, det er riktig, men om du virkelig ser mennesket som sitter foran deg; om du selv tør å være åpen og genuint interessert i hvem og hva de er - kan tillit komme fortere enn du tror er mulig.

Når du ser mennesket bak adferden, berører du hjertet. Og da får du magiske menneskemøter.

Så enkelt er det.

En påskekrise & elefant-løsningen

Før påske snakket jeg med endel mennesker som "grugledet" seg til påskeferien. De sa det skulle bli godt å komme seg bort og være med sine kjære, og litt skummelt fordi forventningene ofte ble for høye og stemningen heller dårlig. Det ble for mye tid sammen, og de klarte ikke snakke sammen - for det gjorde var de ikke vant til. Barna var opptatt med sitt, og det samme gjaldt de voksne.

Helt i sin egen verden - uten ski på beina

Og for et par dager siden fikk jeg en telefon fra en flott hytte i fjellheimen. Den lå badet i sol og rammene var vakre - men harmonien uteble. Og jeg hadde flere opprørte familiemedlemmer på FaceTime samtidig.

Den eldre generasjonen skjønte ikke at noen kunne leve livet bak en iPad eller mobiltelefon. De mente dette var en forkastelige måte å leve på, og at den eneste riktige påskeferien var; langtur med Kvikklunsj og appelsin, toddy og påskelam og flere toppturer over 5 dager.  Barna skulle med, enten de ville eller ikke, og de voksne var ikke interessert i deres måte å ha ferie på og de skjønte ikke poenget med alle spillene de var opptatt av.  Og ikke minst, den ungdommen som hadde blitt vegetarianer ødela hele middagen da hun ikke ville spise bestefars lam. Stemingen var helt på bånn og alle var sure på alle.

Den eneste riktige påsken..

ER DU ENIG?

Ingen av parterene lyttet til hverandre, det ble misforståelsene, antagelsene og fokus på ulikheter. Resultatet måtte bli; en dårlig stemningen. De voksne mente at barna var late, bortskjemte og ødelagte av teknologi,  og barna mente at de voksne var for kjedelige og konservative som skulle tviholde på slike tradisjoner.

 Og jeg sa meg enig. BEGGE PARTER HAR RETT OG BEGGE TAR FEIL!

For jeg kom til å tenke på en gammel indisk fabel; om en elefant og noen blinde menn, og jeg tror vi alle har godt av å bli minnet om visdommen i dette. For det er så lett å gå seg vill i detaljer og tviholde på din sannheten om livet.

Men din sannhet er bare - din sannhet…

For å finne hele sannheten må vi se på helheten og for å få til det, må vi lytte til hverandre og være nysgjerrig på hverandre ulikheter. Sakte og sikkert vil en ny sannhet vokse frem og åpne for flere løsninger og mye moro underveis. 

Og her er historien jeg fortalte dem:

En liten elefant- historie

Det var en gang 6 blinde tiggere som hver morgen stilte seg opp langs veien og håpet å få noen mynter av forbipasserende. Dette var en travel vei og de både hørte og følte folk og elefanter passere. Det vil si; de hadde blitt fortalt det var en elefant, men visste lite om elefanter og de var nysgjerrige på dette ukjente dyret.

En morgen ble en stor elefant bundet fast rett i gaten nedenfor, mens eieren var i en butikk. De hørte folk snakke om det og og ba en forbipasserende om å følge dem bort dit så de kunne møte denne skapning. 

De ville berøre dyret og se med fingrene for å forstå hva slag dyr dette var..

Den første som kom frem stanget rett i siden på elefanten - strakte opp armene og kjente en en ru, solid og enorm vegg og skape et indre bilde av en stor, flat vegg.

Den andre mannen snublet i en sten og i fallet grep han tak i den ene støttannen og ble overbevist om at dette dyret av langt , glatt, hardt og sterkt... Omtrent som et skapt våpen, tenkte han.

Den tredje tok tak i halen og påsto at dette var kun en buktende slange som kunne rette seg opp og den var alt annet en solid.  Den var litt slapp og uregjerlig og luktet vondt.

Den fjerde tiggeren var kortvokst, så han tok tak rundt det ene benet og kjente at dette dyret minner mer om en stor og solid trestamme - enn noe annet. Benet lot seg ikke rikke uansett hvor mye han dyttet. 

Den femte var en svært høy mann og nådde nesten opp til det store øret - som viftet en vekk hånden hans hver gang den nærmet seg. Og mannen ble overbevist om at en elefant  kun var en god vifte... 

Til slutt kommer den sjette mannen gående. Han var halt og slet med å ta seg frem - og grep tak i tauet som elefanten var bundet fast i - og like sikker som alle de andre -proklamerte han:   "Dere tar alle feil  ;  Elefanten er ikke en vegg, et våpen, et tre, en slange, eller en vifte  -  det er bare et tynt og slitt tau...." 

Elefanten ble hentet og de blinde ble sittende og småkrangle seg imellom. Alle var overbevist om at det de hadde rett.  Og de hadde jo faktisk rett, alle sammen.

HVA DU SER OG FØLER - AVHENGER AV DIN POSISJON….

Hver og en hadde sett en sannhet ved dette dyret, men hadde de isteden lyttet til hverandres sannheter - ville de også klart å se at en elefant har mange sider.

Så et velmenende tips : uansett hvilken sannhet du har - husk at andre kan være like overbevist om sin sannhet. Og det er mange forskjellige syn på hva som er gøy i påsken..

Kanskje kan dere også bruke de neste fridagene til å lytte litt til hverandre sannheter?

Dette fungerte bra for familien i opprør

De ble enige om lære noe av hverandre, gjennom å være nysgjerrige på hverandres verden.

Bestefar lærte seg at vegetarmat kan smake godt med mye krydder, bestemor lærte seg å ta gode selfies og send på snap, far i huset lærte noen kule dansetrinn av en bonus datter, mor ble en råtass til å skyte på playstation, og 10åringen lærte seg Elvis sanger av tante, to tenåringer lærte at prepping og god gli var viktig for å få glede av turen, den eldste sønnen fikk den hemmelige oppskriften på verdens beste saus av bestemor og ble inspirert til å bli kokk og slik fortsatte det.

Og senest i dag fikk jeg en glad melding derfra: “Hadde det ikke blitt krise, hadde vi aldri fått en slik drømmepåske - og du har rett: det er mye moro med disse unge! “ og det er det riktige innstillingen. Let etter noe du liker, og ikke gi deg før du finner det.

Denne herlige familien var villig til å prøve noe nytt; se de andres sannheter og de skjønte det var flere måter å ha det fint på! De var vennlige og nysgjerrig innstillt på hverandres ukjente verden.

Og kanskje flere bør legge bort teknologien og snakke sammen rundt matbordet, ved peisen, i bilen, på terrassen i solnedgangen eller på toppen av et fjell. Snakk ærlig - lytt - still spørsmål og bli kjent med hverandre. Det er garantert mye dere ennå ikke vet!

Finn ut hva dine nærmeste drømmer om, hva de er bekymret for, hva de tenker om fremtiden og hva som gjør livet godt for dem. Og skulle dere trenge litt hjelp til å dra igang en samtale, prøv noen av de spørsmålene jeg har skrevet under?

Vær nysgjerrig på hverandre, vær snille med hverandre og skap en riktig god påske og ikke minst:

Ha det fint etter påske også!

Lek & lær og bli klokere på hverandre

TIPS TIL NOEN SPØRSMÅL OM DETTE ER UKJENT FOR DEG

(alt er vanskelig før du har gjort det noen ganger - så bare sett igang)

• Hvis du ikke var redd for noe som helst, hva ville du gjort da? 

• Hva var du redd for som liten, og hvordan taklet du det?

• Hva kan gjøre deg sint, og hvordan ser omgivelene at du er sint?

• Hva hadde du jobbet med, helt gratis - fordi du elsket det?

• Hva har du gjort i livet som du er aller mest stolt av?

• Hvem ser du opp til, og hvorfor? 

• Hvis du var et dyr, hva ville du vært og hvorfor? 

• Fortell om siste gangen du hadde latterkrampe?

• Hvis du kunne invitert 6 stykker til middag, hvem som helst - venner, kjendiser, hvem ville du valgt og hva ville du spurt dem om? Og hva sier valg av gjester om deg tro?

• Hvilken dans er du best på? Og her holder det ikke med ord..

• Hvor høyt kan du komme på skalaen  - og synge rent ...

• Hvilken sang synes du representerer deg? 

• Hva er den aller beste gaven du har fått noen sinne?

• Hvor tror du at du er om 10 år, hva gjør du, hvor bor du, hva er viktig for deg da?

• Ville du hatt en årstid hele tiden, hvilken - og hva hadde konsekvensene vært?

• Hva er det mest spontane du noen gang har gjort? 

• Hvilke familie tradisjoner har du tatt med deg / vil du ta med deg videre?

• Hvilket råd ville du gitt til en yngre versjon av deg selv?

• Ville du vunnet i Lotto og aldri mer jobbet, eller hatt drømmejobben og fått mindre penger?

• Hva er det aller beste jeg kan gjøre for deg? 

• Hva kan vi gjøre for å få det litt bedre sammen, akkurat nå?

• Hva kan du ikke leve uten?

Angsten - en venn eller fiende?

Av og til møter jeg mennesker som får en usedvanlig rask forbedring fordi de får en dyp innsikt som endrer livet deres umiddelbart. Forleden dag ble jeg inspirert av en klient som ønsket jeg skulle dele noe av samtalen vår med flere,

Så her kommer nok et glimt fra verdens beste jobb!

Den middelaldrende mannen hadde hatt alvorlig angst i over 10 år, og hele livet hans var endret på grunn av dette. I perioder klarte han ikke engang å gå ut døren og den en gang så lysnede karrieren fikk en bråstopp da han ikke klarte å snakke med mer enn en person av gangen. Han sluttet å åpne konvolutter og fikk inkassokrav, til tross for en bra økonomi og hans strageti var å stikket hodet i sanden når noe var ubehagelig.

Dette førte igjen til at hans kone en dag fikk nok av å leve med hans begrensinger og hun tok med seg to barn som han kun så to ettermiddager i måneden. Selv om han elsket dem, var frykten for å skade dem større, så det var alt han klarte. Livet hans var alt annet enn godt og etter at han ble gjenganger på NAV, begynte han for alvor å vurdere om livet var lett å leve. Han var full av skam og fremfor alt; angst.

Denne dagen kom han inn med tunge skritt, sank ned i stolen, stirret ned i gulvet og sa:

"Angsten følger meg overalt,

uansett hvor jeg drar, er den med."

Han så helt knust ut og jeg lot han få ut litt frustrasjon, før jeg forsiktig sa:

" Men, om ditt faste reisefølge er angst - er det kanskje på tide å bli venn med den?" 

Han sperret opp øyene, kastet seg bakover og hevet stemmen: 

"BLI VENN MED DEN??  Jeg hater angsten -  den har ødelagt alt for meg!

Den hindrer meg i å leve et normalt liv.  Jeg kan ikke engang handle når jeg er sulten, eller følge opp barna mine slik jeg vil. Jeg har mistet jobben og har bruker opp alle sparepengene mine på behandlinger... 

Hva faen er det du snakker om ??"

Og dette ble et flott utgangspunkt for resten av timen! Det var høy temperatur, noen ville og utradisjonelle ideer, lekenhet, mange tårer og mye latter og timen ble så bra at vi ble enige om at dette bør flere prøve! For vi har alle noe ubehagelige ting vi med lære oss å leve med...  

Ditt faste reisefølge ditt er kanskje noe annet enn angst, kanskje det er sorg, depresjon, kronisk smerte, stress, vonde minner, søvnløse netter, tvangstanker eller noe helt annet du opplever som negativt og gjerne skulle vært foruten...

Og hva slags forhold har du egentlig på dette?  Forbanner du reisefølge ditt? Later som det ikke er der og snur ryggen til det? Bruker du energi på å bortforklare dette for deg selv og andre? Kanskje bruker du humor for å ufarliggjøre det, eller har det tatt over styringen helt, har du blitt det du ønsker å unngå?

Uansett hva slags strategi du har brukt før, er det bare er spørsmål  som er viktig:

Fungerer det du gjør? Lever du godt med det? Og om svaret er ja - har jeg lyst til å høre om din strategi - og om svaret er nei  - vil du ha glede av å lese videre.

For om vi ser på vårt faste reisefølge som en potensiell venn, kan vi legge en plan for å bli venn med den.  Alle våre venner var engang ukjente, inntil vi valgte å gi dem en sjanse. 

Da blir spørsmålet:  

Hvordan bli venn

med en ukjent?

La oss gjøre det enkelt:

Det aller første er å snu deg mot den ukjente, anerkjenne dens eksistens og smile.  Så er er lurt å være litt vennlig og nysgjerrig innstilt, ta initiativ og stille spørsmål, og gjerne følge opp med flere spørsmål når du ikke får svar og så kommer samtalen i gang. Etterhvert som dere prater og lytte til hverandre, vil flere likheter dukke opp og det vil kjennes trygt og godt.

Over tid vil dere kjenne til hverandres hemmeligheter og drømmer, og om vennskapet er solid vil det være nok raushet og forståelse til å la ting passere uten å lage drama ut av det.  Dere vil godta hverandre slik dere er, og vennskapet blir helt uproblematisk når dere til og med kan godta hverandres ulikheter..

Og akkurat det samme kan du gjøre med det du ikke ønsker å ha i livet!

Behandle det ukjente og skremmende - som en potensiell venn.

Hva ville skje om du anerkjente angsten, snudde deg mot den, var vennlig og forsiktig i din tilnærming og nysgjerrig på hva den skjulte. Hva tenkte den om livet og fremtiden, siden den var så redd? Hva om du tålmodig fulgte etter når den gjemte seg og ikke ville snakke, hva om du satte deg rolig ned og lyttet til det den ville si…

Angsten er kanskje litt sjenert og uvant med din vennlighet?  Kanskje må du lokke den ut, overbevise den at du har kontroll og fortelle at to er sterkere enn en; skape en vi-følelse?

Så kan du jo fortelle at den godt kan være med deg ut, men det er dine regler som gjelder. Det er din kropp og ditt liv, og den kan ikke bestemme når og hvor du skal gå.

Men den kan få være med - om den følger noen regler.

“The difference between a helping hand and an outstretched palm is a twist of the wrist.”

Laurence Leamer

Vi snakket videre om hvordan angsen som alltid var der - hadde en positiv intensjon. Hvordan den hele tiden forsøkte å hindre han i å utsette seg selv for fare, ubehag og potensielt flaue situasjoner.

Angsten hans tenkte at mannen hadde det tryggest i leiligheten, bak tunge mørke gardiner; der ingen kunne avsløre hans miserable liv.  Mannen skammet seg ofte og grudde seg til mye,

og Angsten svarte:

“Jeg skal passe på deg, jeg skal hindre deg i å gå ut og utsette deg for mer fare. Bil her hos meg, bestill mat på døren, ikke ta telefonen eller åpne konvolutter. Bare slik kan du være trygg. Bli her under dynen og la livet gå over…”

Min påstand er at vi ikke har noen tanker eller følelser som “saboterer oss.”

Våre tvil og begrensinger vil oss vel, men de har ikke helt bilde over konsekvensene.  Det er mange som kaller dette en indre sabotører, men liker jeg å kalle et umodent og emosjonelt barn, som har misforstått rollen sin.

Det vil hjelpe, og foreslår derfor å gjemme seg bort, lyve, late som om ting er bedre, bli emosjonell, eller den skaper drama for å bli sett. Felles for alle dise strategiene er at de er umodne og korttenkte.

Og heng med litt til…

Husk at disse tankene og følelsene kun en liten del av deg!

Og denne umodne delen av deg trenger at DU anerkjenner den, trøster og tar styringen. Å tro på denne delen, som ikke har oversikt er farlig.

Det å la den emsjonelt ustabile stå ved roret på ditt skip, er dumt. Du vil mest sannsynlig havne et helt annet stede enn du håpet, og må regne med mye brannslukking underveis.

Da mannen gikk ut var han full av aha-opplevelser, mange spørsmål og mye håp og et par dager etter fikk jeg en lang mail der han fortalte om hans nye og svært personlige tilnæring til angsten. Han tatt seg god tid, og brukt en hel natt der han skrevet til Angsten.

Han hadde fått i gang en dialog og blitt kjent med den på en helt annen måte. En gammel bok tok i mot tankene og følelsene hans, og der satt han til morgenlyset traff han og han sa han kjente seg tom og glad, sliten og sterk, liten og stor på en gang. Han var rett og slett et helere menneske etter dette og mer i balanse enn på mange år.

Han og Angsten hadde blitt venner, men han hadde nå overtatt kontrollen fordi han nå skjønte at Angsten ikke satt på hele sannheten; den så kun en liten del av sannheten. Og siden dette er en svært intelligent og kreativ mann, lot han seg ikke stoppe av at det gikk litt tregt til og begynne med.

Han hadde til og med fått litt respekt for Angsten, “en striere, mer utholdende og lojal venn hadde han sjelden hatt” og han ble enig om å ta med denne vennen ut i verden; anerkjenne at angsten var redd og urolig og trygge den, slik han ville trygget et barn.

Angsten var ikke lenger en fiende, det var blitt en venn som trengte hans hjelp. 

4 dager senere sende han meg en video, fra en skoleforestilling der han satt langt fremme og smilte til sine barn - mens han klappet med en hånd på sekken som stod i fanget hans.  Inni sekken lå angsten; hans faste følgesvenn, men det var det ingen som så.

Den var blitt med på tur, litt redd og usikker, men:

Angsten valgte å lyttet til og stole på han, fordi mannen hadde startet med å lytte til den. 

Og dette skjedde kun

fordi jeg hadde våget å gå videre på et spørsmål som trigget mye sinne og litt nysgjerrighet i han..

Han våknet!

Opp gjennom årene har jeg sett mange ganger at det å kjempe imot noe, enten det er angst, uro, stress, urettferdighet, smerte eller tiden - så fungerer det sjelden. 

Kjemp for det det vil ha mer av og la resten ligge. Kjemp for å komme deg ut, til tross for vanskeligheter. Kjemp for å bli venn med det du må leve med.  Kjemp for et godt liv, gitt de betingelsene du har. 

Forhold deg til fakta og bruk en vennlig og løsningsorientert tilnærming, for som en klok kvinne sa:

 "Hvis du kjemper mot livet - vil du alltid tape"

Og jo fortere vi forholder oss til fakta, anerkjenner at vi alle har fått noen gode og dårlige kort - desto lettere er det å vinne i livet.

Når du blir venn de dårlige kortene,

øker vinnersjansene.

LYKKE TIL!

Kintsugi - magiens kraft

“There is a crack in everything

That's how the light gets in”

Leonard Cohen

Da jeg var liten, var jeg så heldig å ha en klok, fargerik og spennende dame i livet mitt. Hun var bestevenn med foreldrene mine og vi kalte henne; Twiggy.

Heltinnen min hadde god fantasi, et stort følelsesspekter og hun var ikke redd for noen ting. Hun var den mest lekne voksne jeg kjente, og hun lærte meg å se troll og nisser i  de forblåste trærne på Tromøya, hun snakket til skyggene på veggen når bilene kjørte forbi (så de ble fortere borte). Og hun sang triste natta sanger mens tårene strømmet, og hun lærte meg å se skjønnheten i en gammel og ødelagt vase….

Først som voksen forstår jeg hvor viktig hun var, og i dag har jeg  lyst til å dele en av de viktigste lærdommene fra min barndom med deg.

Som liten var jeg ganske uredd og likte å klatre. Gjerne høyt og på steder ingen andre hadde klatret eller ingen fikk lov til å bevege seg.  Og akkurat slik begynte denne kvelden: Jeg hadde lagt meg -

- men jeg hadde så veldig lyst til å klatre opp i bokhyllen hvor alle skattene stod, helt øverst...

Ingen fikk røre dem, for de var gamle og kostbare og helt uimotståelige. Og hvis ingen kunne ta på dem, ville jeg være unntaket. Det var logikken jeg brukte på vei oppover hyllen, og helt lydløst kom jeg meg opp og strøk forsiktig på en vakker japansk vase….

Å klatre ned igjen - med bare en hånd viste seg å være vanskeligere enn å komme opp, så jeg tok sats og hoppet den siste meteren..  Og det ble litt for mye for vasen som delte seg i flere deler. Jeg husker at jeg sluttet å puste, ble kald og varm om hverandre og visste jeg ville få et stort forklaringsproblem.

Istedenfor å ligge med den smertefulle hemmeligheten hele natten, snek jeg meg stille opp og vinket på Twiggy som satt i stuen og pratet..  “Hva kan jeg gjøre for deg da? “ spurte hun vennlig ig strøk med over håret. Og jeg ble om mulig, enda blekere…

Tårene mine rant ustoppelig og jeg klarte ikke snakke, bare tviholdt på restene av vasen så blodet piplet frem, og holdt blikket hennes - som også ble fylt av vann….

“ Ojojoj - det var synd da - men også veldig fint...”  - sa hun stille og smilte. Jeg ble forvirret…

Hva i all verden var fint med dette???

“Du kom og fortalte meg sannheten, og da skal ikke jeg være sint på deg. Og for det andre; i morgen får vi en hel dag sammen, for dette tar tid å reparere, men det skal vi klare.

Jeg skal lære deg å fikse ødelagte ting på en magisk måte og snart er denne gamle vasen blitt enda vakrere og helt unik…”

En tung bør ble løftet vekk fra meg da vi smeltet sammen i en lang klem,  og jeg sovnet med et håpefullt smil om munnen. I morgen skulle vi lage en magisk vase, sammen.

Morgendagen kom og hun ryddet kjøkkenbordet og la alle bilene utover. Vi studerte dem nøye og fant ut hvor alt passet inn.. Så lagde hun en limblanding og forsiktig bygget vi den opp, bit for bit mens vi snakket lavt og holdt den varsomt mens limet tørket. Så slipte hun over limet - la på mere lim og slik fortsatte prosessen.

Og helt til slutt, kom magien….  

Hun tok frem en liten pose med gullstøv og blandet med litt blankt lim, som hun så påførte med en tynn pensel mens hun forklarte hva hun “malte inn i fremtiden”

Den lange sprekken ble nå til en elv med rennende gull som gjorde at jeg alltid ville ha nok penger,  og den store sprekken som delte seg i 3 fortalte hun handlet om viktige veivalg og at alle tre ledet igjen til ett lite, men dypt krater som hun sa var inngangen til min indre kilde; der visdommen min fantes. Jeg sto med store øyne og slukte hvert ord, for det ble så vakkert og kjentes så riktig.

Også fortalte hun meg, at denne vasen nå var min!! Min helt spesielle vase som ingen i verden hadde maken til: en ødelagt vase satt sammen av håp, kjærlighet, varsomhet, mye tålmodighet og malt med magisk gull.

Hjertet mitt holdt på å briste og jeg lovet å aldri noen gang gjøre noe galt igjen..  Jeg skulle i alle fall ikke klatre i den hyllen med antikke gjenstander flere ganger!

Det er godt å så frø i et barnesinn

OG EN TAKKNEMLIG JOBB

Det jeg opplevde den gangen har satt spor og er nok også en av grunnene til at jeg så flittig bruker metaforer i jobben min, og at jeg elsker å snakke om magi med barn som fremdeles tror på dette. Mange av de frøene hun sådde i meg, hjalp meg utallige ganger senere i livet.

Og det er mye visdom å hente fra det gamle Asia.  Den magien hun utførte har et navn: Kintsugi, og er en gammel  japansk kunstform der de varsomt reparerer ødelagt keramikk og glass med gull for å fremheve den unike skjønnhet.  Det handler om å se skjønnheten i det ufullendte.

Og kanskje en holdning det er lurt å se nærmere på i et bruk og kast samfunn?

Ikke bare kaster vi ting så fort de er litt ødelagte, vi bytter også ut mennesker.  Vi kvitter oss med de har såret oss, oppført seg dårlig, behandlet oss urettferdig eller ikke levd opp til våre forventninger. Vi ser feilene deres og vil heller satse på et nytt menneske..

Men, hva som vi hadde sett om det verdifulle kunne repareres, før vi kastet det?  

Hva om vi studerte bitene; fikk en oversikt over skaden og forsiktig prøvde å sette sammen det vi hadde hatt? Og hva om vi hadde brukt tid og tålmodighet så limet fikk stivne - før vi påførte mer lim - og forgylte arrene med gull og tok lærdom av det som hadde skjedd….

Verdt å undres over, synes jeg.

Kanskje er noe ødelagt i ditt liv? Kanskje har du noen gamle skår liggende og vente på at du skal sette de sammen igjen, og det skjer ikke noe før du faktisk gjør det. Kanskje har du noen arr du prøver å skjule, og har glemt at de faktisk gjør deg unik. Eller kanskje skal du huske på denne lille historien neste gang du kjenner noe knuse dypt i hjertet - og bruk den gamle visdommen til noe godt?

Selv er jeg evig takknemlig for at en japaner fortalte dette til min kjære Twiggy, at hun lyttet til han,  og at hun lærte det videre til meg. Hun sådde mange frø som fikk meg til å lete etter det magiske i livet, og livet blir lettere når vi lærer å sette pris på det merkene vi har fått, og samtidig tenker på at det er bak oss. Vi har overlevd og blitt sterkere.

Så dagens tips er; reparer det du elsker, mal på gull og vis det frem!

“En reparert vase, vitner om en sterk og elsket vase”

Det er ingenting

å skamme seg over!

Hvordan er været i deg i dag?

FRA METEROLOGI TIL PSYKOLOGI

I Norge snakker vi mye om været. Det får store overskrifter i avisene, det er et tema rundt lunsjbordet på jobben og en åpningsreplikk når du møter nye mennesker. Følelser derimot,  er det ikke alltid like lett å snakke om.

Å snakke høyt om følelser er uvant, ukjent og litt utrygt for mange, og i det ukjente ligger det også mye vekstpotensiale. Så i dag har jeg lyst til å kombinere  to vitenskaper og en dose kreativitet - så kanskje følelser blir like lett å forholde seg til, som vind og vær?

På kontoret får jeg høre om hva som foregår når lysene slukkes og søvnen uteblir. Vi snakker om brustne drømmer og håpløshet, om en aktiv indre sabotører, og jeg ser arrene på kroppen som forteller om dager da smerten ble så stor, at et barberblad ble deres beste venn…

Og alle har disse menneskene noe til felles:  Smerten, avmakten eller uroen de opplevde, ble større og mer skremmende fordi de trodde den aldri ville ta slutt. De så ingen vei ut av mørket, de følte seg alle alene og de valgte å tro på de tankene de hadde der og da.

Men hva hvis vi kunne forholde oss til tanker og følelser slik vi betrakter været?

Været forandrer seg hele tiden, og vi tolererer til og med at værmeldingene ikke alltid stemmer. Vi forholder oss til dagens vær; kler oss litt ekstra når det blåser kald nordavind, finner frem paraplyen når det regner, eller søker ly når stormen kommer.

Vi kryper sammen foran peisen på sure høstkvelder og tåler den lange mørketiden her nord, fordi vi vet at den ikke varer, for alltid.  Vi har et håp om at det blir bedre, og vi har gode mestrings-strategier for å takle det været vi opplever i øyeblikket.

Så hva om vi kunne koble oss på den emosjonelle meteorologen? Hun som kan rapportere været i øyeblikket, og gi en liten værprognose. Hva om hun fortalte at din egen emosjonelle og mentale tilstand bare er som som et værsystem som kommer og går. Og tenk om du med sikkerhet visste at endringen skjer helt av seg selv, uten at du behøver gjøre noe. Hva hadde det gjort med deg?

La meg gi deg et personlig eksempel:  Forleden kveld var det et kraftig lavtrykk og mye tåke i mitt sinn. Jeg følte meg ganske desillusjonert over å vite så mye om så mange menneskers mørke, og konkluderte med at: “Bak fasaden har egentlig ingen det bra”.

Noe lignende hadde jeg tenkt før; at alle har sitt å stri med, og at det er sjelden Facebook forteller sannheten.  I den konteksten plaget det meg ikke så mye som det gjorde forleden kveld. Men heldigvis har jeg lært meg at de tankene og følelsene jeg får når jeg vandrer i tåkeheimen, ikke er til å stole på. De blir sterkt preget av den håpløsheten jeg i øyeblikket føler, og det er langt fra hele sannheten.

Det er lett å gå seg vill når det indre kompasset blir preget av uro, og hjelpeløsheten over ikke å finne veien ut kan føles skremmende. Men, istedenfor å prøve å finne ut hvorfor menneskeheten var så grunnleggende ulykkelige (som ville vært mitt neste kognitive krumspring)  så luftet jeg den tunge tanken til en som står meg nær. Jeg informerte han, uten å gjøre noe mer ut av det.

Jeg aksepterte tanken som en tung tanke, og hadde full tillit til at tåken ville lette, selv om jeg ikke hadde tilgang til en værmelding. Jeg visste av erfaring av været og følelser er i konstant endring.

Av og til varer lavtrykket lenge, av og til kommer det brått, og av og til kommer det som et regnskyll som etterfølges av en vakker regnbue. Det eneste vi vet, er at det går over, det endres over tid.  

Og av og til er tanken om endring viktig å holde i, for å

holde ut.

Hadde jeg blitt i den desillusjonerte tankerekken og tunge følelsen som kom over meg forleden kveld, hadde jeg ikke kunnet jobbe som terapeut.  Og sett i etterpåklokskapens lys var det nok mange faktorer som gjorde at ting jeg ellers kan konstatere som fakta, ble så veldig overveldende. Men selv det; hvorfor lavtrykket kom, er heller ikke viktig.

Jeg bare registrerer at det kom og passerte helt av seg selv…  

Og allerede dagen etter, skinte solen både i meg og gjennom meg, og jeg er ganske sikker på at mitt høytrykk varmet opp noens hjerter og fikk noen frø til å spire i dypet. Jeg så det i øynene på de jeg jobbet med, og jeg hørte den trillende barnelatteren fra et alvorlig sykt barn og ble minnet om at: De som har det tøft - kan også ha gode øyeblikk.

VI MÅ BESTEMME OSS
FOR HVA VI VIL
FOKUSERE PÅ

DET ER ET VALG

Så her er en ide som du kanskje kan ha glede av:  

Istedenfor å spørre “Hvordan har du det?”  og få et intetsigende “Jeg har det bra” tilbake (som faktisk ofte ikke stemmer) - hva om vi begynte å være nysgjerrige på det indre været i oss selv og andre?  

Da kunne vi selv ta ansvar for å si i fra til våre omgivelser når det er lavtrykk eller storm på gang, når vi er innesnødd eller bare surrer forvirret rundt i et tåkehav.. Og tenk så flotte svar vi kan få på spørsmål om været!  Du kan til og med være helt ærlig uten å si for mye, og du får ganske sikkert støtte i at noen værtyper er tøffe, eller du kan inspirere andre med dine høytrykk:

Tenk så mye morsommere og bedre det blir når du forteller om det indre været?   

“Jeg gIkk meg vill i tåkehavet forrige uke - så ligger litt etter skjema nå...

Det er mye motvind om dagen, så jeg må finne en annen vei gjennom dette

Her er det sol og regn annenhver dag - og det blir sikkert en fin avling til slutt

Det har vært lavtrykk lenge, men nå har endelig høytrykket stabilisert seg

Jeg så regnbuen i dag tidlig, og klarte derfor å sette pris på regnet….
”



Når du setter slike ord på følelsen, endrer den også form og de vonde opplevelsene mister litt av styrken sin. For alle vet at det dårlige været passerer, og det er bedre å si at:

“Været er ganske grått og trist i dag”   fremfor å si:  “Jeg er deprimert.”

Vi tåler mye vær

- OFTE MER ENN VI TROR ER MULIG -

Og når det står på som verst, får vi heller kle oss etter været, men også huske at vi mennesker er født både vanntette og vindtette.

Men, ser du noen med gråvær i hode og hjerte, ikke forvent for mye av dem, og ta heller ikke ta deres ord for en sannhet. Ikke prøv så hardt å muntre dem opp.  De er bare midt i et lavtrykk, som vil passere om en stund. Minn dem heller på at det går over og tenn et lys for dem, om natten deres blir lang og kald.

For selv om det indre været kan være krevende i perioder, så går det over når vi skjønner at vi er MER enn det vi føler og tenker til enhver tid.

DU er faktisk den som tenker tankene som leder til følelser som leder til handling. Og du kan velge hva du vil tenke om den tanken du tenker.  Du kan velge å se på den som et værsystem som passerer, slik skyene på himmelen hele tiden er i bevegelse.

Været blir ikke noe bedre fordi du forbanner det, eller kanskje synes det er urettferdig med regn i ferien.

Det er bare et værsystem, som kommer og går.

Vi tåler alle noen regnværsdager, litt motvind og våt snø eller intense hetebølger, og vi lager ikke så mye drama ut av det. Men, av og til slår to lavtrykk seg sammen og skaper både torden og lyn, storflom og orkaner som gjør av livet en period handler om å overleve.

Etter en slik periode må det et oppryddigarbeide til, og det kan ta både tid og energi. Men vi overlever, vi rydder opp og plutselig en dagen skinner solen igjen. Helt av seg selv.

Så nok en gang: Hvordan er været i deg i dag?

Kjenn etter og kos deg over solskinnsdagene, del dem med andre og ikke ta deg selv og din opplevelse så seriøst når været er dårlig. Det går bra. det går over og nytt vær venter!

Kle deg etter forholdene og ha en riktig god høst!

Når ett magisk møte endrer resten av livet

Milton Erickson har vært en av mine store forbilder helt siden jeg først hørte om han for drøyt 25 år siden. Med store øyne leste jeg om hans merkelige og kreative behandlingsmåter, hans evne til å hjelpe sine klienter og han fortsetter å inspirere og imponere meg. I dag har jeg lyst til fortelle om hvordan han håndterte en dypt deprimert kvinne etter et kort møte,  en historie ofte referert til som “The African Violet Queen of Milwaukee”.

En kveld ble Erickson oppringt av en kvinne som med skjelvende stemme snakket om at søsteren hennes var dypt deprimert, og at hun fryktet for livet hennes. Søsteren var en middelaldrende, kristen kvinne uten barn og hun bodde alene i et stort hus i Milwaukee. Hun hadde nok av penger i banken, men ingen glede i livet.

Det siste året hadde hun isolert hun seg mer og mer, og til og med husholdersken var nå bekymret for hva hun en dag kunne finne når hun kom på jobb.  Men, søsteren hadde nesten sluttet å snakke og ville ikke gå i terapi. Hun var blitt skeptisk til mennesker og gikk kun ett sted en gang en gang i uken;  til den lokale kirken.

Der satt hun helt stille på bakerste rad, mens hun lyttet til prestens ord og knuget hendene om bibelen. Uten å møte noens blikk klarte hun å komme seg mer eller mindre usett inn og ut av kirken, og ingen visste helt hvem hun var og hvor hun kom fra.

Hun var en av dem som gjorde alt hun kunne for ikke å bli sett, samtidig som hun trengte å bli sett mer enn noe annet.

Så hvordan behandle en som ikke vil møte deg, en som ikke vil snakke, en som er skeptisk til mennesker generelt og en som bor i en helt annen by?

Dette trigget Erikson, og han takket ja til oppdraget.

Han tenkte endel på den deprimerte kvinnen, men forsto at han ikke ville kunne finne noen svar før han møtte henne, så en dag satte han seg i bilen og kjørte langt avgårde for å møte henne.  

Motvillig åpnet hun døren, men istedenfor å ville snakke om problemene hennes, sa han:  “Vis meg alle rommene i huset ditt, jeg vil se alt du fyller hjemmet ditt med” - og hun gjorde som han sa. Sakte vandret hun rundt og pekte på hvert rom, uten ord og uten å helt skjønne hva denne mannen kunne bistå med.

Etter en nøye gjennomgang av huset, sa Erickson takk for seg, tok på seg frakken og sa han hadde nok informasjon og skulle skrive ut en resept som han ville gi til husholdersken. Hun kunne ta seg av det praktiske, mente han. Så gikk han ut døren, og møtte aldri kvinnen igjen.  

Allikevel var dette møte nok, for han hadde lagt merke til noe spesielt, i en vinduspost..

I det ellers så triste og urørte hjemmet, stod det flere velpleide og blomstrende Saintpaulia. En tropisk og svært krevende blomst som trenger akkurat riktig mengde vann og lys, og akkurat passe fuktighet og temperatur.  Ingen lett blomst å holde liv i, og ennå vanskeligere er det å få den til å blomstre så kraftig, uten å pleie den svært godt.

Og det inspirerte han til skrive følgende på resepten:

Kjøp 200 pene blomsterpotter, god plantejord og gjødsel og start umiddelbart med følgende langsiktige prosjekt: 

Driv frem minst 200 av dine beste planter, bruk egne blader fra dine beste blomster, og la naturen gjøre resten. Ta godt vare på spirene og når de er store og blomstrende skal du gi dem bort til fremmede i kirken. Finn enhver anledning til å gi bort dine blomster, og gjør en personlig overlevering.

Gi til mennesker som har fått barn, som har giftet seg, som har en begravelse, som har bursdag, som skal konfirmeres, som er nyinnflyttet til byen, eller noe annet. Hva som helst, er bra nok. Bare let etter mennesker du kan gi bort dine selvdyrkende, vakre blomster til.

Han nevnte ikke et ord om depresjonen eller årsaken til den. Han hadde kun fullt fokus på den ene lille tingen hun faktisk hadde energi til å gjøre; stelle med disse skjøre blomstene og se livet spire og blomstre i vinduskarmen.  

Han lette etter hennes unikhet og fant den i en vakker blomst i vinduet i det ellers så tomme og livløse huset.

Han så at hun klarte å holde liv i en skjør blomst, det var håp!

Og han tenkte at om hun får ennå flere blomster å ta vare på, ville hun ikke få tid til å være deprimert, og når hun opplever mestringen ved å drive frem liv i 200 blomsterpotter; vil livet hennes endre seg.  

Når hun i tillegg også skulle gi dem bort; en etter en, ville hun tvinges ut av huset og hjertet hennes ville leges, gjennom gode menneskemøter. Hennes vakre blomster ville gjøre andre glade, og fordi hun så menneskene; ville de se henne og for hver blomst hun ga bort - fikk hun mange venner og mye kjærlighet i retur.

Da hun døde drøyt 20 år etter, var kirken fylt til randen av gode venner og utallige blomster. Hennes hjerte ble åpnet mot verden da hun begynte å gi bort det hun var god på; blomster og omsorg.

Hennes liv fikk mening, etter et møte med en mann som så forbi hennes sykdom og heller lette etter det som ga henne en grunn til å ville leve videre.

Så enten du er terapeut eller bare et medmenneske, er det mye lærdom å hente her, og husk at når noen lever i mørket, hjelper det ikke å bare snakke om det tunge og mørke, hvorfor det oppsto, hvordan det føles eller kanskje i beste mening bare være enig i hvor vanskelig det er å gå seg vill og føle seg alene.  

Det er viktig det er å lete etter det sunne og friske også i en syk kropp eller et slitent sinn, og det er ganske lett når det blir en god vane. Et nytt tankesett der du er bevisst hva du ønsker å skape mer av i livet, ikke bare fokusere på hva du vil unngå.

Vil du tenne et lys for et menneske i nød, snakk om noe godt, noe de har mestret, noe de drømte om, noe de fremdeles får til og så små frø av håp. Vær tilstede og dytt dem vennlig i den retningen som gjør at de må ut av isolasjonen, ut i verden og delta i livet.  

Selv bittesmå skritt i riktig retning, er mye bedre enn å sitte i mørket alene og tro at det er alt livet er. Mitt håp med dette er at vi alle kan BRY OSS MER om våre medmennesker, og når det er mindre ensomhet i verden vil jeg utvilsomt ha mindre å gjøre på kontoret.  

Og det kan jeg leve godt med, for da kan jeg skrive isteden :) 

"Every person's map of the world is as unique as their thumbprint. There are no two people alike. No two people who understand the same sentence the same way. So in dealing with people, you try not to fit them to your concept of what they should be." Milton Erickson